Ny diagnose i passet

Jeg fant ut første timen etter utskrivelse i januar at jeg har fått en «emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse» diagnose. Alle tankene som løp gjennom hodet mitt i de knappe 30 sekundene det tok fra å google diagnosenummeret, til jeg stod inne på kontoret til psykologen min, er ubeskrivelig. Jeg trodde det var en feil og at hun hadde mikset sammen med PTSD diagnosen min. Så jeg gjorde helt om og dro opp døren til psykologen med et brak. Dette fikk hun pokker forklare nærmere!! Bilde

 Jeg fikk vel aldri noen ordentlig forklaring utover at, joda, jeg hadde fått diagnosen og at det var rett det som stod der. I det sekundet det gikk opp for meg hva dette kommer til å betyr for meg tenkte jeg at nei, dette vil jeg ikke være med på. Det var uvirkelig og jeg gikk i fornektelse. Når jeg kom hjem sier jeg til mamma at ”Psykologen har gitt meg en diagnose i julegave..” Det var sånn det føltes. Jeg ante ikke hva det ville bety i lang tid, og unngikk bevisst å tenke på det. Det kostet, men jeg tenkte som så at for de på DPS er jeg den samme. De kjenner meg fra før jeg fikk diagnosen, så det kommer til å bli akkurat som før.

 Hadde jeg bare visst…

 Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal tenke og hva jeg skal føle rundt dette. Det er ukjent, skummelt og jeg føler meg helt på bærtur. Det er ikke ”meg”, samtidig som det er det. Det er treffende på så mange områder at jeg klarer ikke å overbevise meg om at dette er feil. Enda har jeg ikke fått noen forklaring på hvilke symptomer av diagnosen jeg utfyller eller hva psykologen tenker om dette. Hun har enda ikke tatt tak i det, og det er akkurat som om jeg bare skal gå videre, med en diagnose jeg ikke føler jeg vet hva innebærer. Det føles som et så stort svik..

 Psykologen har bare gått videre med hele behandlingen, mens det er en del av meg som henger igjen i opplevelsen av hvordan jeg skal reagere på diagnosen. Det er vanskelig og jeg aner ikke hvordan jeg skal reagere, hva jeg skal føle eller hvilke reaksjoner som ”normale”. Jeg ønsker å bli husket og sett på som meg selv, ikke som ”en av de der…” eller ”en sånn en ja”. Jeg vil at mine tanker, følelser og impulser skal være mine, ikke diagnosen min sine. Jeg har hele tiden hatt en følelse av at jeg må stå til ansvar for de tingene jeg velger å gjøre eller ikke gjøre. Nå er det akkurat som om det har blitt legalisert, at det er lov å følge impulsene fordi det er forventet fra diagnosen min. Det føles så feil, men samtidig så veldig rett.

 Jeg har tenkt alt i fra at nå er livet over, til at jeg skal jobbe målrettet og intenst mot å bli frisk. Jeg er så redd for at jeg skal satse alt for så at det viser seg at det var bortkastet jobbing. Jeg blir aldri frisk, det finnes ikke noe håp for meg. Det verste i dette er følelsen av å være alene. Det er ingen som kan vite hvordan dette føles, hva jeg tenker eller hvordan jeg agerer etter impulser. Det finnes mange bøker og forklaringsmodeller som skal hjelpe helsevesenet med å forstå hvordan ”sånne som meg” fungerer. Det er akkurat som om mine tanker og følelser ikke er mine lenger, men de tilhører diagnosen min. Jeg vil ikke mer!!

 Når jeg kom i kontakt med DPS og psykiatrien var jeg bare sliten etter litt for mye studiepress og eksamener. Det var godt å ha noen utenforstående jeg kunne snakke med om løst og fast. Det var godt å føle seg forstått og at noen brydde seg. Det var fint å få bekreftelser på at ting ikke har vært lett, og at det er normale reaksjoner på unormale hendelser det jeg opplever. Det var en helt ny verden for meg, og det føltes godt! Så feil kan man altså ta..

 Jeg fikk tidlig et toårs perspektiv fra psykologen min, hvor hun lovet meg behandling i to år, og at hun ville være her uansett hva. Det tok et år før jeg var i nærheten av å stole på akkurat det. Et år med venting og lite kontinuitet i arbeidet før det skulle være i nærheten av å løsne. Nå har det gått halvannet år, og jeg har et halvt år igjen i behandlingen hos psykologen min. Jeg vet ikke om vi tenker å forlenge den perioden, men foreløpig er det ingen som har sagt noe om det til meg, så jeg går ut i fra at toårs regelen står ved lag.

Det er så vanskelig og sårt.. Jeg føler at jeg har mistet meg selv på veien hit. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil, hvordan jeg vil gjøre det, eller hva jeg ønsker for meg selv. Jeg vil ingenting lenger. Jeg venter på at det skal bli morgen når jeg ligger våken om natten, jeg venter på at det skal bli lunsj fra morgenen av, jeg venter på at det skal bli kveld så jeg kan hoppe i seng igjen. Sånn går dagene!! Jeg venter på neste time på DPS, enten det er psykolog, fysioterapaut, døgnenheten eller teamet mitt, og jeg venter på neste innleggelse. 

Bilde

Jeg kunne ønske jeg kunne glede meg over noe igjen. Tenke tilbake på noe og føle at det var verdt strevet og at det blir bedre etter hvert. 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s