Tilbakeblikk, desember 2012

Så var visst snart tre uker ved ende. Tre uker med mange gode og noen mindre gode opplevelser på DPS. Jeg har vært gjennom det som finnes av reaksjonsmåter og metoder i løpet av de siste ukene. Det har vært latter, sang, quiz, konkurranser, morsomme diskusjoner, galgenhumor og gode lune stunder. Men, det har også vært tunge stunder, stunder preget av alvor, tårer, tunge avgjørelser, vanskelige valg, store avgjørelser, nye reaksjoner og frustrasjon. Alt i alt håper jeg at jeg kan se tilbake på disse tre ukene og ha en god opplevelse i hukommelsen. At det var noe som var godt for meg, som var verdt all den harde jobbingen. Bilde

 

De første dagene var preget av uro, usikkerhet og mange ulike beskjeder. Ingen visste nøyaktig hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle behandles eller hvilke gruppeaktiviteter jeg skulle være med på. Det som ble foreslått var ikke sikkert, ingen visste 100% hvordan vi skulle gjøre ting. Den følelsen av å bare være på ”oppbevaring” var ikke noe særlig. Det var vanskelige stunder, vanskelige avgjørelser, tunge mål som virket delvis utilgjengelig. Følelsen av å være til bry og være en byrde var stor.

 

Heldigvis var vi flere i gruppen som følte litt på det samme måte. Alle var vi plasserte her, uten og egentlig vite hva vi skulle bruke dagene på.

 

Hvorfor er livet så utrolig urettferdig noen ganger? Hvorfor skal ting være vanskelig, mennesker slemme og tiden så altfor lang? Hva er det som bestemmer at noen mennesker får mer bagasje enn andre? Jeg er av den tro at man ikke får mer enn man kan takle. Det vil si at man aldri blir stilt for større utfordringer enn det man kan håndtere. Kanskje vet man det ikke på forhånd, men når det kommer til stykket, så finner man en ekstra styrke. Et ekstra gir med akkurat det pågangsmotet som man mangler. Så løste det seg den gangen også. Man sitter igjen med større erfaringer, enda mer bagasje og flere minner. Om det er gode eller vonde minner, det kommer an på hvordan man ser det. Hvordan man tar det!

 

Noen mener visst at enkelte mennesker fortjener mer enn andre. Hvem er det som bestemmer akkurat hvilke mennesker som får hvilke erfaringer. Han som sitter på dommerstolen, han kan pelle seg ett visst sted noen ganger. Noen har glemt å gi en dose med karma til han. ”Kjære karma, jeg har en liste med mennesker du har glemt på din vei”

 

Mange ganger så ønsker jeg at jeg er dum, blond og naiv. Akkurat sånn som resten av alle andre som er 23 år gamle. En ”normal” 23-åring. DET hadde vært noe!! Men, så kan man jo alltids lure på hva som er ”normal”. Normalen, det er visst regnet ut i fra gjennomsnittet av handlinger og meninger, gitt av de forskjellige kulturers tolkninger og normer. Når man går ut over disse normene så blir man oppfattes som unormal. Og unormal er ofte likestilt med annerledes, forskjellig eller spesiell.

 

Noen mennesker har den evnen at de har overtaket på andre. Overtak i den forstand at man (u)bevisst lar seg styre av den som har kontrollen. Hvorfor noen mennesker finner seg i det, ikke spør meg.. Noen treffer noe i en, noe som ingen andre har rørt ved, noe uvisst og spennende. Noe man aldri har hatt taket på, eller har kjent smaken av. Og nytt, det er for meg spennende og fascinerende!! 

 

Hele denne teksten minner meg på hvor positiv jeg var etter første lengre innleggelse på DPS.. Det er så lenge siden, og så veldig sårt. Jeg har ikke lenger tro på det positive! 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s