Stå i det vanskelige

Det er vanskelig å skulle ta egne avgjørelser. Avgjørelser jeg senere må stå for selv og ikke kan skylde på noen andre for. Det er min skyld hvis det går dårlig, men det er også min seier hvis det går bra. Det er tøffe tak, men det må visst til. Jeg har en behandlende overlege på døgnavdelingen som hele tiden spør hva jeg trenger. Jeg har da for søren ikke peiling er min første innskytelse. Men etter litt vurderinger frem og tilbake, så kommer jeg jo opp med noen forslag allikevel. Jeg vet kanskje ikke så mye om hva jeg trenger, men jeg har lært masse om hva jeg ikke trenger. Det er vanskelig å be om noe da jeg er veldig redd for å bli avvist etterpå. Jeg er redd for å be om «for mye» og ta initiativet for egen behandling. 

Min første behandler på døgn var stikk motsatt. Hun visste best, hun hadde løsningen og hun bestemte – trodde hun!! Vi gikk ikke veldig godt overens. Jeg har lært at jeg ikke er noe A4-menneske som passer inn i en «form». Jeg får hetta og alt i kroppen min stritter i motnår noen sier at «sånn er det bare». Ofte så forsvinner jeg da laaaangt vekk i en dissosiasjon og blir revnednde likegyldig. Jeg svarer kun bekreftende og har ingen egne meninger. Gjør alt jeg kan for å komme meg ut av situasjonen, min måte blir å protestere minst mulig. Andre ganger kan jeg gå i full fyr over små detaljer. Jeg er et skikkelig kontroll-menneske som virkelig misliker det å ikke ha kontroll selv. Jeg blir panisk og kjemper med nebb og klør for å få igjen kontrollen. I behandling er det ikke allitd den beste måten å reagere på har jeg fått erfare. 

Jeg har hatt noen gode dager nå. Venter på nedturen som kommer i etterkant som vanlig. Jeg teller timer og håper på en så myk overgang som mulig. Jeg ønsker virkelig å komme meg videre, men det er så vanskelig i situasjonen.. 

«Den som gir seg er en dritt..»

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Boderline, Hverdag. Bokmerk permalenken.

2 svar til Stå i det vanskelige

  1. Frk. M sier:

    Jeg kjenner meg igjen; jeg har beslutningsvegring og vil ha kontroll… og er redd for å være til «bry»:(
    håper virkelig du slipper unna den verste nedturen.

    • Sinnslidelse sier:

      Det er vanskelig og uutholdelig, men håper det blir bedre med tiden. Jeg bruker å ende opp med en helgardering, altså masse løse avtaler også blir det ikke noe av noen av de.. Eller hvis jeg er hjemme alene og egentlig trenger en innleggelse, DA er det tøft. Hvis jeg da ber om en innleggelse og får det, så kan jeg kanskje være hjemme litt lenger allikevel. Tryggheten i en nødutgang er så enormt stor!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s