Ingenting er forandret, alt er som det alltid har vært

Så har jeg kommet meg inn på DPS’en. På rommet «mitt». Her jeg hører hjemme. Det er bare det, jeg vet ikke lenger hva som er hjemme, hva som er trygt eller hvor jeg ønsker å være.

I løpet av de fem ukene jeg var lagt inn for seponering/opptrapping har det skjedd en del ting med meg. Det er noe (som jeg ikke vet hva er enda) som er forandret. Jeg var ikke klar over det selv før jeg kom til DPS. Plutselig skjønte jeg at her er alt som det alltid har vært. Det vil ikke bli noe annerledes heller. Jeg kjenner meg plutselig ikke hjemme her lenger. Det er noe som er forandret, men jeg får ikke taket i hva det er.

Forandring = skummelt!!

Det er sånn det føles. Jeg ønsker meg tilbake til alt som det var før. Før det ble vanskelig å være meg, før DPS ble skummelt og før jeg selv ble like fylt av angst. Det er topper, flere hver dag, med angst som forfølger meg. Det svinger mellom sort – hvitt. Ja eller nei. Skal – skal ikke. Alle avgjørelser skal opp til vurdering, tenk om jeg velger feil?!

Jeg ønsker meg flere grå og kjedelige dager. Dager med «flatt» humør og stabil emosjonell aktivering innenfor toleransevinduet. Er det lov å ønske seg det?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s