Depresjon – Hva er det egentlig?

Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene i verden. I tilegg vil ca. 50% av de som utvikler en depresjon i tillegg utvikle en angstlidelse.

Depresjon har ulike grader, og alle kan føle seg deprimerte fra tid til annen. Det blir imidlertid ikke en depressiv lidelse før symptomene er så sterke og kraftige at de i stor grad hemmer dine daglige gjøremål.

Det finnes to typer depresjonsdiagnoser:
1) Dystoni: en mindre dyp grad av depresjon, men som til gjengjeld kan vare over lang tid.
2) Klinisk depresjon: en dyp og intens depresjon som i stor grad hemmer daglige gjøremål.

Symptomene for depresjon kan deles inn i fire kategorier:
1) Kognitive symptomer – tanker om maktesløshet, konsentrasjonsvansker, negative tanker om seg selv
2) Emosjonelle symptomer – følelsesmessig nedstemthet, manglende evne til å føle glede
3) Motivasjonelle symptomer – tiltaksløshet, problemer med å motivere seg til å gjøre noe.
4) Somatiske symptomer – søvnløshet, rastløshet

Det finnes ulike forklaringsmodeller på depresjon. Ifølge psykoanalytisk teori, vil et tap av noen i barndommen føre til økt sårbarhet for depresjon. Dette har vist seg å stemme, og at å vokse opp med deprimerte øker sårbarheten for senere å kunne utvikle denne lidelsen. Depresjon hos foreldre kan forårsake at barn ikke lærer seg tilstrekkelige og gode mestringsstrategier, og at de lærer å vurdere seg selv på en negativ måte.

Er dette den rette og eneste behandlingen?

I følge Beck gjør deprimerte mennesker seg selv til ”ofre” gjennom egen tankegang. De tillegger seg et negativt attribusjonsmønster som er helt motsatt av det hos friske mennesker. Dette innebærer at man tilskriver negative hendelser til personlige svakheter, og positive oppnåelse tilskrives tilfeldigheter eller eksterne årsaker. Denne negative attribusjonsstilen (mer om den i neste avsnitt) og de negative forventningene skaper ifølge Seigman en lært hjelpesløshet, at man tror at ingenting man gjør vil noen gang hjelpe på situasjonen man er i. Slike tanker og følelser om seg selv og omverdenen, gjør at man graver seg lenger og lenger ned i en dyp depresjon.

Attribusjonsstil
En bestemt typisk tendens til å oppfatte årsaker til hva som skjer med en selv, og hvorfor man reagerer som man gjør. Ifølge en teorisom ble utviklet av Martin Seligman og hans medarbeidere på slutten av 1970-tallet, løper mennesker en større risiko for å bli deprimerte om de attribuerer negative hendelser i forhold til faktorer som er:
• interne, dvs i personen selv
• stabile, dvs mer eller mindre permanente
• globale, dvs får uttrykke på mange ulike områder

Ifølge et læringsteoretisk perspektiv, utløses en depresjon av et kraftig tap av positiv forsterkning, eller ved en sterk form for straff (et tap eller lignende). Tapet vil gjøre at mennesket slutter å oppsøke ting eller situasjoner som tidligere ga positiv stimulering, og vil trekke seg tilake fra sosiale sammenhenger. Dette vil igjen forårsake en enda dypere depresjon. Personen kan i tillegg oppføre seg på en måte som kan virke avstøtende på andre, slik at personen taper enda mer sosial forsterkning, og går enda dypere inn i depresjonen. Dette danner en negativ spiral som vanskelig kan brytes av individet selv. En terapiform fra atferdsanalytisk perspektiv, vil være å tvinge personen til å oppsøke situasjoner som gir mulighet for positiv forsterkning.

Rent fysiologisk ser man en mangel på dopamin, noradrenalin og seretonin i områder i hjernen som er forbundet med belønning og nytelse hos personer som lider av depresjon. Psykofarmiologisk behandling går ut på å gå inn og gjenopprette balansen blant disse nevrotransmitterne.

Tvilling- og adopsjonsstudier gir også et bevis for at depresjon kan være genetisk betinget. Gener ser altså ut til å gi en predisposisjon for depresjon, men miljøet spiller en vesentlig rolle for om den denne depresjonen skal utvikles eller ikke (stress-sårbarhetsmodellen).

Det kan også se ut til at visse personlighetskarakteristiske kan gjøre en person mer sårbar for depresjon. Trekkene introvert og nevrotisisme kan se ut til å gjøre visse personer mer utsatt for depresjon. Det er også funnet ulikheter i relativt hvilenivå i høyre og venstre hemisfære. Mens høyresideaktivering er forbundet med negative emosjoner, er høyere aktivering i venstre hemisfære forbundet med mer positive emosjoner. Relativt lavere høyresideaktivering i hjernen antas å kunne utgjøre en sårbarhetsfaktor for depresjon.

Som man kan se er det mange ulike årsaker som kan forårsake en depresjon. Kunnskap om depresjon gjør også at man kan gå inn og behandle på en virkningsfull måte. I dag rukes det både psykoterapi og medisiner, samt electrokonvulsiv terapi (ECT) i forbindelse med depresjoner. Mens de ulike formene for terapi prøver å finne mestringsstrategier og snu mistilpassede tankemønstre (kognitiv terapi), eller bearbeide konflikter i barndommen, relasjonelle problemer og lignende (psykodynamisk terapi) vil man med medisiner prøve å endre den biologiske kjemien i hjernen. Ofte benytter man en kombinasjon av terapi og medikamenter hos de som lider av depresjon. ECT benyttes ofte av svært deprimerte mennesker, ofte med suicidale tanker. Det er imidlertid stor skepsis til denne behandlingsmetoden, og sees på av mange som kontroversiell. Andre igjen skulle ønske man brukte den mer..

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s