Regresjon

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Jeg er tilbake på DPS hvertfall. Vært her siden mandag, og jeg synes det er skikkelig nedtur!

Jeg har hatt ti dager hjemme alene. Det ble preget av alt for mye aktivitet og alt for lite mat, dessverre. Det gikk fint så lenge jeg hele tiden gjorde noe og aldri satte meg ned for å slappe av. Dette er jo et regnestykke som aldri vil gå opp så lenge man ikke putter på litt næring. Det fikk jeg smertelig erfare på mandag. Jeg møtte opp på skolen (har kanskje glemt å si at jeg har begynt på fulltidsstudie) og skulle jobbe med en gruppeoppgave. I det jeg kommer opp trappen kjenner jeg at her er noe galt. Helt på en snurr og svimmel som få. Litt vel lavt blodsukker, litt lite mat og altfor mye trening tror jeg var utslagsgivende.

Uansett ble jeg nok litt skremt, for jeg tok kontakt med DPS for å høre hva de mente om saken. Jeg fikk vel egenltig bare beskjed om å innfinne meg der fortest mulig, så ville de gjøre en vurdering sammen med meg. Jeg ble skrevet inn, fikk aktivitetsnekt og beskjed om å spise mat. MEN – ingen skal presse i meg mat, de kan spørre om jeg har spist, og om jeg vil være med å spise, men ikke oppfordre noe videre, kommentere på mengden eller presse meg. Det var en enorm lettelse!! Da kan jeg faktisk spise så mye som jeg selv synes er forsvarlig uten å måtte få så dårlig samvittighet at jeg kvitter meg med maten igjen. På denne måten skal vi prøve å unngå at jeg utvikler en form for bulimi, noe jeg synes høres logisk ut. Maten blir min mestringsstrategi når det er vanskelig på andre områder, og da skal det få lov til å være det inntil videre.

Onsdagen var et uendelig stort kaos hele dagen. Jeg hadde det tøft og synes livet var kjipt, men jeg oppsøkte personalet for en støttesamtale. Det var det ikke mulighet til, men vi kunne gå en tur litt senere. Den turen hørte jeg aldri noe mer om, og jeg reagerte kanskje litt lite hensiktsmessig på bakgrunn av dette. Jeg pakket med meg treningstøy og løp og løp og løp i skogen. Langt! Tilbake på avdelingen noen timere senere hadde det vært vaktskifte så jeg hadde fått en ny kontakt. Vedkommende møtte meg i døren med at det ikke ville bli tid til noen samtale. Før vi i det hele tatt fikk sagt hei til hverandre. Jeg er jo som kjent veldig sårbar for avvisning, og dette traff meg midt i brystet. Jeg prøvde å få en samtale med noen andre uten hell. Da begynte helvete. Alt eskalerte voldsomt, og jeg mistet kontrollen.

Jeg orker ikke (og husker faktisk ikke) å gå inn på alt som skjedde. Det ble drama, masse drama. Jeg barrikaderte døren min på rommet fullstendig bestemt på at jeg skulle ta livet mitt. Nå er jeg jo lagt inn på en akuttavdeling, så det var vanskeligere enn jeg hadde sett for meg. Må tilslutt ha gitt opp, for jeg havnet i dusjen. Der ble jeg sittende, lenge! Dette har jeg kun blitt fortalt, for jeg husker ingenting i detaljer. Samboeren min kom, og han var så sinna på personalet her. Han hadde laget, om mulig, enda mer drama. Det hele endte med at jeg sovnet av utmattelse. Det var ingen god opplevelse, og jeg synes det er vanskelig å ikke vite hva som har skjedd.

Regresjon er visst stikkordet her. Jeg vet jo godt hva det er, men tanken hadde ikke engang slått meg før jeg fikk slengt det i fjeset. Det er tøft, det er vanskelig, men jeg står i det. Jeg har gått med på å være her til den værste stormen har passert. Dvs. jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være lagt inn. De ønsker at jeg skal komme meg gjennom, og ikke flykte fra, dette nå en gang for alle. Jeg har gjort mange gode og riktig store steg i min behandling i det siste. Det er en liten (ganske stor) del som ikke helt henger med på denne utviklingen, og det er der problemen starter. Jeg forstår hva som skjer, men reagerer etter gamle mønstre. Gjerne i et tidligere utviklingsstadie, ca. 6 år gammel.

Så det er vanskelig! Det er sårt, jeg vil leve, men jeg vil også dø. Gjerne alt på en gang. Det svinger voldsomt, mange ganger per dag. Det er ikke greit å være meg nå!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Boderline, Innleggelser. Bokmerk permalenken.

5 svar til Regresjon

  1. Tine sier:

    ❤ masser av klemmer til deg.

    Du kommer deg igjennom dette!! Bruk staheten din så skal du se det ordner seg. Det gjør alltid det for snille piker.

    Eller… jeg har en T skjorte hbor det står: "good Girls go to heaven, bad Girls go everywhere…!"

  2. Frk. M sier:

    Det må være vondt å være så følelsesmessig presset at det blir svarte hull i hukommelsen. Skjønner at det er vondt.

    Jeg synes du er veldig ærlig og reflektert i det du skriver. Håper du er like ærlig mot behandlerne dine også.

    Klem til deg

    • Sinnslidelse sier:

      Det er ikke veldig morsomt nei. Men jeg er like ærlig med behandlerne mine og. Det er det eneste jeg har lovet meg selv – 100% ærlig (spesielt til min hovedbehandler). Dvs. det er ikke alltid jeg forteller alt helt uoppfordret, men jeg lyver aldri noen som prøver å hjelpe meg opp i fjeset. Da synes jeg faktisk ikke jeg fortjener behandling lenger.

      Ja, det er tøft, men veldig hyggelig med kommentarer som støtter opp ❤️

  3. Tilbaketråkk: Følelser, symptomer og kraften av å dele | Sinnslidelse

  4. Tilbaketråkk: Hvem har ansvaret? | Sinnslidelse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s