Oppklaring

Ok, kanskje på tide med en oppklaring i forhold til min hverdag. De siste innleggene er preget av stor emosjonell ustabilitet og skrevet i situasjonene på telefonen der og da. Ikke spesielt gjennomtenkt kanskje, men det er nå en del av meg. Du får høre det, skutt rett fra levra!!

Jeg bestemte meg for å søke på skole i løpet av tiden jeg var lagt inn på Lade for avrusning. Som tenkt, så gjort. Jeg visste jeg ville komme inn, spm var bare hva vil JEG egentlig jobbe med? Valget falt på vernepleierstudiet. I utgangspunktet ville jeg vel sykepleie, men synes de vernepleierene jeg har møtt i helsesystemet ser ting på en litt mer hensiktsmessig måte psykiatrisk hvertfall. Jeg sa det ikke til noen at jeg hadde søkt, men holdt det for meg selv. Iom at Betania ble lagt ned og jeg ikke skulle dit fra august fikk det meg til å tenke alternativer. Jeg var lei av å gå hjemme med et veldig ensformig fokus: meg selv!

Så satte vi oss ned alle i teamet mitt og tenkte litt høyt rundt min situasjon. Det var jo jeg som ville inn i en eller annen form for gruppebehandling, og da ble raskt denne mentaliseringsbaserte gruppen et tema. Jeg var på flere informasjonsmøter om opplegget, men bestemte meg for å droppe det til syvende og sist. Grunnene til dette valget er veldig mange, men hovedpoenget var at jeg vil UT av systemet, ikke lengere innover. Jeg vil ha et liv på utsiden av psykiatrien, et liv som har betydning for noen andre. Jeg vil bruke mine erfaringer fra systemets innside til å hjelpe andre.

Dette med skolegang hadde jeg tenkt på i hele sommer, og bestemt meg helt på egenhånd. Det er ingen som har visst om det, og det er mitt valg. Kanskje er det for tidlig, kanskje er det på tide? Det er ingen som sitter med fasiten, her må vi prøve oss frem rett og slett.

Så nå består hverdagen min av et fulltidsstudie. Det er total helomvending fra å ha gått i nesten to år uten noe innhold i dagene mine. Jeg går fortsatt i behandling hos min psykolog og min psykomotoriske fysioterapeut. Jeg har fortsatt kontakt med det ambulerende teamet, men hovedfokuset ligger nå på skolen og at jeg skal gjennomføre der. Alle ønsker at jeg skal klare å gjennomføre noe med gode resultater og helsa i behold.

Det svinger vanvittig for meg. Jeg føler jeg har en sko på hver side av streken. På den ene siden har jeg på meg pasientskjorte, er lagt inn, har selvmordstanker (planer), trenger all behandling jeg kan få og har ikke kontroll på noenting. På den andre siden deriomot, der har jeg behandlerfrakk. Jeg utdanner meg til å hjelpe «sånne som meg». Jeg lærer om psykisk helse, fysisk helse og hvordan helsenorge er bygget opp. Det er vanskelig å skille roller for meg. Jeg snakker fag med personalet når jeg er lagt inn, og alle gleder seg på mine vegne. De har jo selv gått samme utdannelsen, så jeg føler meg heldig som har mulighet til å høre på deres erfaringer. Hvor konstruktivt det er for min behandling er en annen side av saken..

Resultatet av denne forandringen min vil vel ikke vise seg før det enda har gått en god stund. Jeg flyr fra det ene til det andre hver eneste dag. Har kontakt med behandlingstemaet mitt hver dag, er på skolen fire dager i uken og jobber med oppgaver både fra studier og psykolog. I kombinasjon med at jeg da løper alt for mye og ikke spiser mat så blir jeg fryktelig sliten. Jeg går på felgen av hva jeg faktisk tåler. Samtidig er det så vanvittig vanskelig å sette seg ned for å hvile. Jeg fortjener ikke å ha gode stunder eller rolige dager.

Jeg prøver å lytte til kroppen min. Den forteller jo egentlig i ganske så klartekst hva den trenger, men viljen til å presse meg selv bare litt lenger er også stor. Jeg håper den konstruktive delen av meg seirer til slutt!!

Happy-Feet-2

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Motivasjon. Bokmerk permalenken.

3 svar til Oppklaring

  1. Tine sier:

    Først av alt: du kommer til å bli en super vernepleier!

    Men du kan jo tenke på om du skal ta fulltidsstudie eller kanskje deltid? Ingen er tjent på at du sliter deg totalt ut å kjører i grøfta.

    Du husker jeg fortalte deg om at det noen ganger føles som om man kjører bil, og det går fortere og fortere og den eneste måten man kan stoppe på er å krasje…

    Kroppen din fortjener hvile. DU fortjener hvile!! Og mat må man ha. Det er noe i det gamle ordtaket gudmora mi hadde brodert på kjøkkenet at «uten mat og drikke, duger helten ikke! »

    Klemmer 💖

  2. Frk. M sier:

    Det er vel sånn at et blogginnlegg, eller en blogg for den saks skyld, blir bare en bit av den vi er. Vi skriver ned det som engasjerer oss akkurat der og da, men selv om det bare en del av virkeligheten så er det like fullt virkelig. For oss som svinger i humøret kan bloggen være et redskap for å holde oversikt over hvordan vi utvikler oss. Når jeg leser det du har skrevet her så virker det på meg som du har kommet veldig langt! Lykke til videre med studiene 🙂

    Ps: Du fortjener selvfølgelig å ha det godt, akkurat som alle andre. Kanskje noe å jobbe målrettet med i terapi? Sliter med akkurat det samme, så kjenner følelsen og vet hvor vanskelig det er.

    • Sinnslidelse sier:

      Jo, blogg skal være en form for et pusterom.. Sant det! Det svinger veldig hos meg, og det bærer (naturlig nok) bloggen preg av. Og Joda, tro meg (!!!) vi jobber med å fortjene gode ting.

      Jeg har bare veldig mange dårlige erfaringer om hva som skjer etter det gode som skremmer meg. Og per definisjon vet jo at jeg fortjener akkurat det samme som alle andre, men… Det er komplisert!

      Takk for flott kommentar 💗

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s