De siste dagene

Vel, jeg gikk på en smell. Jeg kjente det komme, ting var litt «for bra» på en måte. Onsdagen skulle jeg bare ta en ekstra pille for å få sove litt bedre. Det var på ettermiddagen og før jeg visste ord av det hadde jeg tatt hele glasset. Det endte med en tur på sykehuset hvor jeg klarte (guden vet hvordan) å snakke meg unna en pumping. De gav meg noe motgift intravenøst og jeg fikk sove der over natten. Jeg var sliten og lei, og ville mest av alt ha en pause.

Det som er litt av utfordringen når man kommer til akuttmottaket med en overdosemistanke er at det fører med seg en hel haug med prøver, undersøkelser og papirarbeidet. Med andre ord: jeg fikk absoloutt ingen pause! Alle kledde av meg og jeg ble mer og mer kald og ubekvem.

Etter en time hos fru. psykolog torsdag morgen måtte jeg tilbake til sykehuset for noen nye prøver. Taxi frem og tilbake så det var greit. Ca. kl 11.00 fikk jeg reise hjem. Jeg skulle sove – lenge! Hjemme fant jeg jo alt annet enn ro, så stresset som jeg var. Jeg dro ut en tur og før jeg visste ordet av det var jeg tilbake på sykehuset. Ikke noen ny overdose, heller ingen selvskading, men hendig uhell. Ambulanse, ny veneflon, smertestillende og beroligende på tur. Røntgen og MR undersøkelse ble også tatt. Ingen brudd, men jeg blir gående på krykker i noen uker.

Så hva var det som satte i gang alt sirkuset? Jeg vet faktisk ikke. Jeg bærer på en enorm smerte inne i meg og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal håndtere den. Alt går liksom så fint. Jeg går på skole, leverer gode resultater og er mer sosial med flere venner. Jeg tørr åpne meg i relasjoner og jeg prøver å stole på nye klassekamerater. Behandlingen går fremover, faktisk går det ganske bra. Også midt oppe i det hele havner jeg på akutten med en veneflon i hver arm.. Forstå det den som vil…?

Anyway, har fått flyttet fokus litt. Har en ankel på str. med en elefant så er temmelig lite mobil. Det er godt med en reel smerte, noe alle andre kan se. Jeg har to dager igjen så er det mandag. Vi begynner på utviklingspsykologi på mandag, og jeg gleder meg faktisk!!

Ønsker alle en god helg 🙂

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

3 svar til De siste dagene

  1. Den grønne sier:

    God bedring! Håper hevelsen går ned og du bokstavlig talt kommer deg på beina igjen snart

  2. linejohnsen87 sier:

    Det er lov å gå på smeller kjære deg. Og ordtaket som sier: » det er ikke hvor mange ganger man faller som teller, men hvor mange ganger man reiser seg», passer veldig godt nå :). Å det er ikke så dumt når man tenker over det 🙂 Og det er jo akkurat det du gjør. Lykke til med utviklingspsykologi på mandag, det er lærerikt og spennende 🙂

  3. Tine sier:

    Det er rart det der med at man må nesten «straffe seg selv fordi ting går bra»

    Jeg føler i allefall på den at jeg fortjener ikke å ha det bra, og når alt av helsepersonell i tillegg bekrefter at jeg fortjener ikke å ha det bra så må jeg straffe meg selv litt.

    Totalt ulogisk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s