Håp i hengende snøre

Skrevet ut og kommet hjem igjen. Hverdagen er over meg på nytt og jeg sitter nå på skolen og skal egentlig lese om motorisk utvikling. Innleggelsen ble dessverre mye preget av dissosiasjon, forvirring, selvmordstanker og tilbaketrekking. Jeg har hatt den vanskeligste innleggelsen på veldig lenge. Jeg har tatt voksne modne valg og tatt vare på meg selv. Det er vanskelig og sårt for meg.

Jeg har forsvunnet i dusjen, på badet og sovet under sengen om natten. Det er ikke få ganger personalet har måttet lete etter meg rundt på huset. Jeg er ekspert på å «forsvinne» når jeg virkelig har det vanskelig, og denne innleggelsen har vært mye preget av dette. Jeg gjemmer meg unna andre mennesker, ønsker å være i fred. Jeg finner trygghet i små mørke rom. Rom hvor jeg kjenner meg selv mot veggene, møblene eller der hvor noe ligger over meg.

Jeg har blitt hentet ut av dusjen blåfossen av det kalde vannet. Jeg kjenner ikke vannet mot huden når jeg dissosierer, og husker ingenting fra det i etterkant. Jeg erindrer at jeg blir litt mer fjern i tidsperioden før jeg detter helt ut, men utover det er det vanskelig å forklare.

Jeg har tenkt masse på døden de siste dagene. Hva skjer etter man har tatt livet sitt? Hva tenker de som sitter igjen, både etterlatte venner, familie og behandlingsteam. Hvilke tiltak vil settes til verk ved en pasient sin bortgang? Jeg ønsker jo at alle de som jobber hver dag for at jeg skal få det bedre ikke skal sitte igjen med skyldfølelse. Jeg ønsker at de skal fortsette å brenne for jobben sin, hjelpe flere mennesker som har det vondt og vanskelig. Jeg vil ikke at de skal sitte igjen med dårlig samvittighet.

Jeg angrer meg for at jeg begynte i behandling i første omgang. Jeg ønsker ikke at min familie skal få innsyn i min journal. Jeg vil ikke at de skal ha sinne mot mine behandlere. Jeg vil bare sakte forsvinne, uten at det går ut over noen andre. Jeg ønsker jo ikke at de som jobber for å hjelpe meg skal få svi for et valg jeg har tatt. Det er mitt liv – mitt valg!

Nå skal jeg følge med på forelsningen. Krysser fingerne for at vi får et annet tema nå!!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Håp i hengende snøre

  1. Øyvind sier:

    Jeg har det litt på samme måten… når jeg vil trekke meg tilbake, liker jeg å sitte i dusjen med alt av lys av, aller helst i stummende mørke 🙂 .

  2. linejohnsen87 sier:

    Liker ikke måten du formulerer dette innlegget.. Kjenner jeg ble veldig bekymret 😦
    Håper ikke du tenker at du skal ta livet ditt.. Gjerne send meg en mail om du vil prate/ha noen å skrive til.
    (mailadressen min står på bloggen min).

    Må innrømme at jeg lurer litt på hvem du er når jeg vet at vi går på samme skole 😉

    Klem fra meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s