Relasjonskompetanse – deler av min hjemmeeksamen

Relasjonskompetanse

Ordet kompetanse kommer fra det latinske begrepet campentia som betyr skikkethet eller sammentreff. Juridisk avgrenser begrepet et område hvor en domstol eller et forvaltningsorgan som har myndighet til å fatte beslutninger. (Skau, 2011) Vi skiller mellom to forståelser av begrepet der den ene sier noe om at man har myndighet eller rett til å utføre en handling, for eksempel i en domstol, og den andre at man er kompetent som i skikket eller kvalifisert til en oppgave.

I arbeid med andre mennesker er relasjonskompetanse et av begrepene vi møter på og som står tett opp i mot yrkesrollen. Relasjonskompetanse handler om ”å forstå og å samhandle med de menneskene vi møter i yrkessammenheng på en god og hensiktsmessig måte” (Røkenes, 2012:10) Det vil i praksis si at man skal handle ut i fra flere retningsgivende hold, hvor vi hele tiden har som fokus en hensikt med handlingen uten å krenke den andre parten. For å unngå krenkelse er vi også nødt til å vite noe om sårbarhetsfaktorene og utfordringene for den brukeren eller pasienten vi skal hjelpe. Som fagperson skal man primært hjelpe brukeren uten å dekke egne behov som vil gå på bekostning av den andre. (Røkenes, 2012)

For å få en større forståelse for hvordan man kan bruke relasjonskompetanse til noe konstruktivt og nyttig er det viktig at vi har en del grunnleggende ferdigheter med oss. Den mest grunnleggende av disse er kommunikasjon. Alle mennesker kan kommunisere. Det er noe vi er født med og i de første leveårene består kommunikasjonen for det meste i å få dekket primærbehovene. Kommunikasjon har alltid et innhold, dvs. at det handler om noe eller noen. Man kan uttrykke både verbal og non-verbal kommunikasjon.

Kompetansetrekanten relasjonstrekant

Sett i lys av relasjonskompetansen kan vi sette sammen egenskapene vi har som profesjonelle yrkesutøvere i en trekantformasjon. Trekanten blir en måte å se på begrepene teoretiske kunnskaper, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse og sammenhengen mellom disse. Trekanten danner et grunnlag for hvordan vi blir oppfattet i yrkesutøvelsen. Opplevelsen av kompetanse er kontekstavhengig og dette kommer jeg tilbake til senere i teoridelen. Teoretiske kunnskaper handler om teoriene eller læren bak kunnskapen vi erverver oss gjennom utdanning. Vi kan for eksempel si at faget sykdomslære blir en teoretisk basert kunnskap. Yrkesspesifikke ferdigheter omhandler den kunnskapen man tilegner seg i yrkessammenheng for eksempel at man kan å sette sprøyter eller medikamentellhåndtering. De yrkesspesifikke ferdighetene tilegner vi oss med erfaring. Under personlig kompetanse finner vi egenskaper vi har som menneske, dette kan for eksempel være evnen til omsorg eller empati (Skau, 2011). Personlig kompetanse er de grunnleggende holdningene og verdiene vi som privatpersoner tar med oss inn i sin profesjonalitet i vernepleieryrket.

Disse tre måtene å se kompetanse på er avhengig av hverandre for at vi skal fungere optimalt i yrkesutøvelsen. Hvis du for eksempel har veldig sterke teoretiske kunnskaper må du også ha evne til å formidle disse gjennom en kommunikasjon som de du bistår faktisk forstår. Eller du kan være veldig sympatisk og hensynsfull som menneske, men mangler de yrkesspesifikke ferdighetene for å kunne bruke de evnene på en konstruktiv måte for brukeren eller pasienten.

Fire-perspektivmodellen for kommunikasjon

fireperspektivRøkenes og Hanssen (2012) deler de grunnleggende perspektivene for forståelse av kommunikasjon inn i fire deler. Nr. 1 har de kalt for egenperspektivet. Det sier noe om hvordan jeg oppfatter verden, mens nr. 2 handler om hvordan du opplever verden. De har kalt det for andreperspektivet. Nr. 3 kaller Røkenes og Hanssen (2012) det intersubjektive opplevelsesfellesskap, og med de mener de vår felles forståelse av verden. Det siste perspektivet, nr. 4, kaller de samhandlingsperspektivet. Når man går inn i dette perspektivet inviteres den andre til å lage en felles forståelse. Man får dermed muligheten til å sjekke ut om ens egen forståelse er rett. Nederst i figuren står konteksten. Det er hele tiden, i all kommunikasjon, viktig å huske på de fysiske ting og hendelser som er med på å påvirke oss, og de valgene vi tar må hele tiden sees i sammenheng med dette.

Selv om vi i en gitt situasjon fysisk opplever det samme, viser Røkenes og Hanssen (2012) at vi vil ha forskjellige oppfatninger av hendelsen. ”Min” oppfatning er basert på situasjoner og tidligere hendelser jeg har erfart, og disse erfaringene tar jeg med meg inn i møte med nye mennesker (egenperspektivet). ”Din” erfaring er basert på dine inntrykk og erfaringer (andreperspektivet), men vi kan sammen lage en ny erfaring som vi begge bidrar i med våre tidligere erfaringer (det intersubjektive opplevelsesfellesskapet). Samhandlingsperspektivet handler om å forstå hva som skjer mellom mennesker når de kommuniserer. Det er en måte å sjekke ut om antakelser stemmer eller om vi har misforstått noe, for eks. non-verbal kommunikasjon. Yrkeskonteksten sier noe om omgivelsene vi jobber i som yrkesutøver og konteksten vi befinner oss i. Vi vil hele tiden være omgitt av forskjellige faktorer som alle spiller inn på hvordan vi oppfører oss og hvordan vi kommuniserer. For eks. vil en ha en annen tone på en samtale i enerom enn på trikken.

Være-i-kompetanse

I boken ”Bære eller briste” av Røkenes og Hanssen (2012) trekker forfatterne fram det de kaller for være-i-kompetanse. Det er en egenskap som er en viktig del i relasjonskompetansen og når det kommer til det å sette seg inn i andres situasjonsforståelse. Denne kompetanseformen handler om å tørre og å tåle den andres følelser og opplevelser både på godt og vondt. Man skal tåle gråt, men man skal også tåle latter. Rollen som yrkesutøver skal likevel være stabil og tilstedeværende for brukeren/pasienten. Man skal forholde seg til den andre, ikke forandre den.

Mentalisering

Mentalisering er et ganske nytt begrep og det har på kort tid fått et godt fotfeste i psykologien. ”Mentalisering er evnen til å se den andre innenfra og seg selv utenfra” (Røkenes og Hanssen, 2012:53) Med andre ord handler mentalisering om å kunne sette seg inn i andres tanker og følelser samtidig som man kan se seg selv fra den andres ståsted. Jeg kan gjøre meg noen antakelser om hva den andre parten føler eller tenker, men jeg kan ikke vite sikkert. På bakgrunn av mine tidligere erfaringer kan jeg gjøre meg opp en antakelse ut i fra hva den andre parten kommuniserer til meg. Dette er en kommunikasjonsform som handler om å formidle ens indre liv, som for eksempel behov, følelser, hensikter, ønsker eller lengsler. Mentaliseringsevnen i voksen alder er avhengig av at man som barn er blitt møtt empatisk av sine omsorgspersoner da man var barn. Evnen til å mentalisere blir utviklet i tidlig alder gjennom det Røkenes og Hanssen (2012) kaller speiling. Når man blir forstått og sett på med empati blir man ”sett” utenifra. Vi kan se oss selv gjennom den andre partens reaksjoner og vi erfarer på den måten at den andre har sett oss og våre behov. Det er først når vi blir så store at vi får språkkompetanse vi kan reflektere over hverandres opplevelser.

Før språket blir tydelig er forståelsen til barnet preget av affektinntoning og den delen av sanseapparatet er en viktig del for tolkning av kommunikasjon. Affektinntoning vil si at barna speiler følelsesbildet til den andre parten. I mangel på språk erfarer man andre mennesker sansemessig. Det vil si at mangelen på evnen til å reflektere gjør sanseopplevelsene, sammen med instinktet vårt, til den eneste virkelighetsoppfattelsen som er gjeldene. For å utforske våre egne opplevelser av andre trenger vi et språk og det kommer først senere i utviklingen. Det at barn opplever, og er delaktige i, affekinntoning og speiling er med på å utvikle evnen til god mentalisering senere i livet. Dette støttes også ved at hjernen i denne perioden utvikles i stor hastighet. Denne utviklingen omfatter de delene av hjernen som er aktive ved mentalisering senere i livet. Prosessene ved speilingen og den fysiske utviklingen av hjernen er avhengig av hverandre. Uten denne utviklingen av hjernen kan barnet få et vanskeligere utgangspunkt til god mentalisering senere (Røkenes og Hanssen, 2012).

Mindfulness

Oppmerksomt nærvær er en praksis som kommer fra Østen, men er blitt mer og bedre anerkjent i vestlig psykologi de siste tiårene. Selvregulering av oppmerksomheten og det å forholde seg til det som skjer, med åpenhet, nysgjerrighet og akseptering er tankemønster som står sentralt (Røkenes og Hanssen, 2012). Mindfulness handler om å være tilstede i en situasjon – ikke forandre den.

Kommunikasjon som redskap

I arbeidet med utviklingshemmede er kommunikasjonen veldig sentral. Misforståelser og usikkerhet rundt hva brukeren eller pasienten ønsker å formidle er noe som ofte oppstår i møte med blant annet utviklingshemmede mennesker. Det er frustrerende å ikke bli forstått – og det er frustrerende å ikke forstå. Vi som hjelpepersoner må da hele tiden prøve å lage frustrasjonen minst mulig. Her ser vi hvor viktig det er med en god relasjonskompetanse. Det handler om å bli kjent med hverandre og på den måten forstå hva man ønsker å formidle. Dersom misforståelser fører til irritasjon og sinne hos brukeren kan dette igjen føre til utagerende adferd som igjen agerer brukt av tvang og makt fra hjelpepersonen. Til det å være fagperson følger det med en maktposisjon i forhold til brukeren eller pasienten. Denne posisjonen er med på å påvirke dine perspektiver. Vi får altså et ”overtak” over den andre ved å ha bredere fagkunnskap og oversikt over hjelpemulighetene. Vi sier at relasjonen blir asymetrisk (Lingås, 2008).

Mentalisering og relasjonsbygging

Det er mange faktorer som er med på å påvirke en relasjon mellom en bruker eller pasient og en hjelpeperson. Stabilitet er viktig og der kommer blant annet være-i-kompetansen inn. Tillit er noe som tar lang tid å bygge opp, men er fort gjort å bryte ned igjen. Det at en person stoler på deg som hjelpeperson er med på å gi deg ansvar i å vise at vedkommende faktisk kan stole på deg og at du ikke forsvinner med det første. Vi har sett at evnen til god mentalisering er gitt en viss utvikling av hjernen i ung alder. Mennesker med utviklingshemming henger igjen i en tidligere aldersperiode så evnen til mentalisering er i mange tilfeller betydelig svekket. Da mentaliseringen har vist seg å være betydningsfull for forståelsen av seg selv gjennom andre er dette egenskaper som vil være dårligere hos individer med utviklingsforstyrrelser enn hos friske individer. Mennesker med utviklingshemming har en for-forståelse som blir preget av dette. De oppfatter kanskje ikke de signalene vi ønsker å sende, så da må vi som yrkesutøvere inntone oss på deres nivå i deler av kommunikasjonen. Dette er spesielt viktig for at brukeren eller pasienten skal føle seg sett og forstått.

Det å se en sammenheng

Som vernepleier er det viktig å hele tiden tenke på at sammenhengen mellom en adferd og handling ikke nødvendigvis er lett forståelig for oss. Mangelen på evne til å kommunisere fra pasientens eller brukerens perspektiv kan være en utfordring for begge parter. Dette fordi vi som hjelpepersoner ikke klarer å tolke og de som brukere eller pasienter ikke klarer å formidle det de ønsker. På denne måten oppstår usikkerhet og forvirring både hos pasient/bruker og oss som hjelpepersonell. Det å ta et skritt tilbake for å prøve å se hele sammenhengen kan være oppklarende og avgjørende i en situasjon der kommunikasjonen har feilet.

Dette er da deler av min hjemmeeksamen jeg skrev før jul. Har nå fått svar og fikk en B, så da slippr jeg å ta den opp siden osv. Ganske fornøyd med meg selv og nesten litt stolt, det var på hengende håret at det ble levert noe som helst. Teksten er skrevet av meg og hvis noen måtte ønske å bruke deler av den er det fint om dere spør først og krediterer. 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Motivasjon, Studier og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Relasjonskompetanse – deler av min hjemmeeksamen

  1. Tine sier:

    Du burde fått A+++++++++++ har sagt det før, du blir en dyktig vernepleier!!! 💪👍✊👊👐👏💖

  2. Sinnslidelse sier:

    Takk for det. Er jo en del ting jeg ikke har tatt med her, bla a hvordan dette kan hjelpe funksjonshemmede mennesker osv osv.. Akkurat denne delen av oppgaven synes jeg passer godt for alle oss som er både pasienter, og hjelpere. Det er grunnleggende ting, men så utrolig viktig!

  3. Tine sier:

    Mhm! Men uansett det viktigste i jobben er personlig egnethet som det så fint heter.

    Det hjelper ikke om du kan all verdens med d
    fagkunnskap om du er komplett idiot på sosial kompetanse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s