Fru. Psykolog

Jeg har et nært og fantastisk godt forhold til psykologen min (nesten hele tiden). Hun stiller opp for meg, ringer for å sjekke opp om jeg har det bra og hun gjør alt i sin makt for å hjelpe meg. Hun er blitt klippen i mitt liv.

I går hadde jeg en tung og egentlig trist dag. Jeg gruer meg veldig til ferdighetstrening vi skulle ha i dag og ikke hadde jeg sovet stort mer enn èn time heller. Jeg somler rundt i mitt eget tankekaos helt til telefonen min ringer. Da er det altså psykologen min som bare ville sjekke at alt var bra med meg. Jeg svarte som sant var, at det var vanskelig. Hun svarte at hun hadde en følelse av det og derfor ringte meg. Vi ble enige om å ta en time i dag i håp om at det kunne regulere litt på de vonde følelsene.

Jeg kom jo hjem fra tur etter å ha vært borte fra behandling i to uker. Hadde en time tirsdag som var meget preget av jetlag og hangover av fot mye (!!!) søvn. Jeg sov bokstavelig hele turen hjem pluss hele mandagen og natt til tirsdag. Jeg hadde ingen avtale med noen innenfor teamet mitt før mandag og da skal vi evaluere den kriseplanen på nytt. Det at hun da satte opp en ekstra time gjorde det meste litt lysere. Plutselig hadde jeg tro på at jeg klarte meg til i dag og at det ville bli bedre så snart jeg hadde vært en tur innom henne. Faktisk så tok jeg meg en skitur. For første gang på to år! Det var fantastisk deilig og ble nesten en mil til sammen.

Dagen i dag har vært preget av ekstreme svingninger. Vi hadde ferdighetstrening på sykehuset. Det bringer naturlig nok opp en del minner for meg. Jeg var livredd da jeg våknet i dag tidlig. Så for meg alle katastrofene som ville komme. Jeg ville falle ut i dissosiasjon og alle ville le og se rart på meg osv. Vi hadde stell og vasking av hverandre inkl skilting av bleier og sengetøy. Jeg så for meg at jeg ville bli retraumatisert så det sang etter. Tok to vival etter å ha stelt meg før jeg dro nedover mot sykehuset. Ble sittende lenge i bilen og vurdere frem og tilbake om jeg turte å gå inn. Noe inne i meg visste at dette var noe jeg bare måtte gjennom, så jeg gav meg selv et heftig spark bak og gikk ut av bilen.

Kort fortalt – jeg overlevde. Jeg klarte meg faktisk ganske bra!! Jeg sitter igjen med en enorm mestringsfølelse jeg ikke har kjent på så lenge jeg kan huske. Fru. psykolog mente jo, så klart, at jeg hadde også greid meg fint uten de vivalene, men støttet meg i min avgjørelse. Vi fikk snakket ut om opplevelsen jeg hadde på sykehuset og hvordan katastrofetankene hadde regjert i dag tidlig. Jeg gikk ut derfra ca. ti kilo lettere enn da jeg kom inn. Den ekstra timen var akkurat det jeg trengte.

Vi begynner å kjenne hverandre godt nå. Så godt at når hun leter etter ordene så kan jeg si for eks: jeg tror jeg vet hva du prøver å si nå. Også sjekket vi det ut og stort sett er det midt i blinken. Dette fungerer også motsatt, heldigvis! Vi ble enige om at vi begge skulle ta helg med god samvittighet og at vi skulle snakkes igjen før møte på mandag.

Derfor sier jeg bare GOD HELG!!

IMG_7090

IMG_7097

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Fru. Psykolog

  1. Det er så utrolig godt å ha noen som kjenner deg så godt😊

  2. Den grønne sier:

    Godt å lese! Glad du har en så bra psykolog!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s