I gamle fotspor??

Jeg sitter hjemme med foten hevet høyt. Smertestillende går ned på høy gang. Enda jeg tar dobbel dose har jeg smerter, smerter som aldri tar pause. Det er en isende, stikkende smerte. Så intens.

Sist jeg lå under kniven på samme klinikk endte det med et opphold på avrusning. Etter over et år på sterke smertestillende var det ikke bare bare å slutte. Siden Dragen (overlegen på DPS) mente jeg var for ustabil til å gjøre en nedtrapping der ble det gjort på Blå Kors. Seks uker sammen med gatenarkomane på akutt avrusning. Lagt inn bak sperrede vinduer og dører. Ingen kontakt med omverdenen. Skjermet. Avstengt.

Planen denne gangen er jo selvfølgelig at jeg ikke skal gå på smertestillende så lenge, eller at jeg skal bli avhengig av det. Det skal på papiret heller ikke være noe som tilsier at jeg skal ha behov for de sterkeste smertestillende så lenge. På papiret.

Sannheten er at foreløpig er det så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Var en tur til fru. psykolog i dag, og vi gav oss etter tjue minutter. Jeg ble kjørt dit av samboeren min, og skulle være der en time var planen. Jeg var så ruset at vi ikke fikk gjort noe fornuftig i det hele tatt. Enda jeg hadde tatt mindre smertestillende enn tidligere. Stakkars samboeren min som lever med meg.

Det er noe som er godt med denne rusen og. Det blir en pause uten smerte, værken psykisk eller fysisk. Uten smerte blir det mindre angst, og uten angst mindre smerte. Blir som en god (dårlig) sirkel. Veldig selvforsterkende er det hvertfall.

En del av meg har lyst til å gi etter for rusen. Gi etter for smertene. Gi blaffen i eksamen, skole, gruppeoppgave, muntlig fremlegg osv osv. Det er så mange forventninger og krav foran meg. I morgen skal vi ha møte med fastlegen min, Dragen og fru. psykolog. Jeg er nervøs. Man vet aldri helt hva som kommer ut av sånne møter.

Fastlegen min vil søke meg til Modum Bad. Jeg har prøvd å snakke med fru. psykolog om det, men hun sier hele tiden at det kan vi snakke mer om siden.. Unngåelsen er stor med andre ord. Jeg vet ikke om Modum har et tilbud som kan passe for meg, eller om jeg vil gjennomføre et opphold der. Det er uansett veldig langt frem i tid, og jeg skal uansett gjøre ferdig skolen først.

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Hverdag, Studier og merket med , , . Bokmerk permalenken.

6 svar til I gamle fotspor??

  1. Tine sier:

    Kanskje Modum ikke er så dumt?

  2. Tine sier:

    Og det skjer jo ikke i morra akkurat, det er jo år med ventetid der så du rekker å ombestemme deg mange ganger… 😉

  3. Modum et fint. For meg tok det ca 7 mnd fra første søknad til utredningsoppholdet. Og så er det jo evt mye ventetid etter det også. Så det er en laaaang prosess. Men man skal være ganske stabil for å komme inn, og man kan ikke ha pågående selvskadingsproblematikk. Jeg er ikke stabil nok nå, men kanskje senere. Absolutt noe å snuse på, og kanskje til og med en slags gulrot å strekke seg etter?

    • Sinnslidelse sier:

      Ja, Modum kan absolutt være et mål frem i tid. Fru. psykolog mener jeg er for ustabil, men vil søke meg allikevel pga den lange ventetiden. Det kan jo være greit iom at det ikke ble noe Betania på meg. Vi er enige om at traumebehandling må jeg ha, spørsmålet er bare hvor, når og hvordan.

  4. Marthe sier:

    Viken Senter tilbyr også stabiliserende traumebehandling.
    Anbefaler deg å sjekke dem ut. Jeg fikk utrolig god hjelp der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s