Fordi jeg fortjener det, del 2

Torsdag fikk jeg et ordentlig panikkanfall igjen. Det er lenge siden det har kommet så plutselig og vært så sterkt som da. Jeg reagerte i samme gamle mønsteret. Tok noen piller. En god dose smertestillende, noen Stilnoct og en liten dose Truxal. Jeg vet at etter jeg har tatt Stilnoct mister jeg dømmekraften, og det er i sånne tilfeller jeg har endt med å ta en overdose og rett ned på sykehuset.

Dette klarte jeg imidlertid å se selv på torsdagen. Ringte derfor ned på legevakten og spurte de hva jeg burde gjøre. Fortalte om inntaket av tabletter og panikken som herjet med kroppen. De ville ha meg nedover, så jeg ble hentet i en Taxi noen minutter senere.

Inne på legevakten kom jeg rett inn til en lege. De er fantastiske så lenge du ringer på forhånd og forteller at det dreier seg om sterk angst eller panikk. Da kommer man her rett inn og man slipper å vente på venterommet eller noen andre steder. De gangene jeg har måttet vente litt har de gitt meg beroligende og en seng med masse dyner og puter. Legen som møtte meg på torsdag var rolig og han forstod at dette dreide seg om panikkangst. Han stilte de rette spørsmålene og det viktigste han spurte om var: «Hva trenger du? Hvordan kan jeg hjelpe deg?»

Jeg var redd for å be om hjelp. Hjelp for å bli avvist med ønsket mitt. Jeg ønsket å få være på sykehuset til fredagen. Han spurte hva som ville skje hvis han sendte meg hjem. Jeg sa stille at det ville nok ende med en overdose og innleggelse på somatisk okke som. Jeg var opptatt av at han ikke skulle oppfatte det som en trussel, men at det faktisk var sånn det var. Han forstod og tok hensyn til meg.

Jeg fikk ligge en natt på observasjonsposten. Ingen veneflon, ingen målinger, men fred og ro. De gav meg litt beroligende med gjevne mellomrom og jeg sov godt en hel natt. Jeg er evig takknemmelig for at han ikke overførte meg til psykiatrisk. Jeg er glad for at jeg turte å be om denne formen for innleggelse. Det gikk fint, jeg ble trodd og forstått.

Alt i alt en positiv utgang av en vanskelig situasjon. Jeg fikk faktisk hjelp fordi jeg ba om det, ikke fordi de måtte. Medisinsk hadde jeg jo egenltig ingenting der å gjøre, men han lot meg være der da det var det jeg følte jeg trengte.

Jeg er glad jeg turte!!

 

leger_operasjonsbo_1062500a

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Boderline, Innleggelser og merket med . Bokmerk permalenken.

8 svar til Fordi jeg fortjener det, del 2

  1. Så utrolig modig gjort av deg! Respekt!!

  2. Tine sier:

    Så bra du ble møtt på en god måte på legevakta 💕

    • Sinnslidelse sier:

      Ja, og er veldig glad for at de stolte på den første legens vurdering på akuttmottaket også. Har for det meste gode erfaringer med legevakten så lenge man kommer dit og er åpen og dønn ærlig. 👍😉

      • Tine sier:

        Bra noen har god erfaring med legevakta. Jeg skyr stedet som pesten. Men nå har frk. Fastlege sagt at hun jobber der mye og at hvis jeg møter noen kjipe, så noter navnet på vedkommende så skal hun ta det videre. Så det er jo en trygghet om ikke annet.

      • Sinnslidelse sier:

        Jeg vet flere som har det inntrykket, men jeg kjenner meg ikke igjen i det. Kort ventetid, raskt hjelp og de er stort sett veldig flinke til å lytte. Det er faktisk jeg som best vet hva som hjelper meg, dette er det heldigvis noen som lytter til.

  3. Oi, for en flott lege! Så bra at du møtte på akkurat på ham. Tror ikke mange leger ville gjort det samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s