Skal aldri mer si aldri

Kort fortalt: det har snudd!! Med ekstreme følger.

Det hele begynte med at alt rundt meg gikk i fortfilm. Det var akkurat som om verden gikk mye raskere enn det jeg klarte å henge med på. Jeg klarte ikke ta inn over meg alle inntrykkene, bearbeide de for å finne ut hva de betyr og jeg klarte ikke respondere innen rimelig tid. Jeg fungerte rett og slett for sakte.

Du vet det går tregt når demente damer på over 90 år må gjenta spørsmålet opptil flere ganger før jeg forstår hva de egentlig spør om. Sånn har jeg hatt det, på fritiden, på jobb og i behandlingen.

Det er ikke så mange dagene siden jeg trodde det hadde snudd for meg. Virkelig trodde på det, at NÅ er det min tur, endelig. Så feil kan en ta. Natt til i går skrev jeg avskjedsbrev til fru. psykolog hvor jeg skrev hva jeg ville skulle skje med de eiendelene jeg har, verdiene, aksjer og andre verdipapirer. Jeg ville ikke at hun skal dele journalen min med noen, heller ikke familien min. Viktigst av alt er at hun ikke skal få skyldfølelse, jeg setter utrolig pris på det hun har gjort for meg, og jeg er evig glad i henne.

Mailen ble sendt halv fire natt til fredag. Da satt jeg i kjelleren ved siden av våpenskapet vi har og veide for og i mot. Hadde vel egentlig bestemt meg for at nå var det nok. Sove hadde jeg ikke gjort på nærmere tre døgn og alt var mørkt og dystert. Så ikke lenger noen fremtid i noe som helst. Jeg var bestemt på at NÅ var nok nok.

Klokken fem over åtte på fredag ringer det fra DPS´n. Jeg tok ikke telefonen. Ti minutter senere ringer det på nytt. Heller ikke da tok jeg telefonen. Øyeblikkelig etterpå fikk jeg en SMS av fru. psykolog sin private mobil. Der stod det med store bokstaver at hvis jeg ikke tok telefonen sendte hun politiet etter meg. Så når hun ringte for tredje gang tok jeg telefonen. Hun ville treffe meg, men jeg ville ikke treffe henne. Hun ville snakke, det ville ikke jeg. Hun ville lytte, det ville heller ikke jeg. Hun sa hun var glad for å høre at jeg var i live og at hun ville hjelpe meg. Jeg fikk snøvlet noe frem om at jeg ikke hadde sovet på tre døgn og var utslitt. Nå var begeret nådd, jeg orket ikke mer!

Jeg hoppet i dusjen og tok meg sammen frem til samboeren min hadde reist på jobb. Klistret på et smil og sa at det var tøft, men at jeg stod i det. Ca. et kvarter etter at han var ute av huset ringte det på døren. Der stod min psykolog. Hjemme hos meg, på trappen og hun ville komme inn. Kjente plutselig at jeg hadde gått for langt. Det var ikke dette jeg ville. Jeg ville bare forsvinne fra verden og ta med meg alle spor. Ville ikke lage kaos og styr for andre enn meg selv.

Etter å ha snakket med henne i litt over en time i sofaen hjemme hos meg dro hun heldigvis tilbake på jobb. Jeg fikk igjen litt pusterom og jeg fikk tenke. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. Om igjen, og om igjen.

En liten time etter fru. psykolog dro ringte fastlegen meg. Da hadde jeg sittet en time med alt vi har av våpen i huset foran meg og telt patroner, skudd og medisiner. Prøvd å time, tilrettelegge og planlegge. Når, hvor og hvordan. Jeg la i et skudd i en revolver vi har. Der er det et rundt kammer med plass til åtte skudd. Jeg la inn et og snurret hylsteret rundt før jeg klikket det på plass. 1/8 sjanse for at det er skudd neste gang man trekker av. Jeg var bestemt på det jeg skulle gjøre. Siktet godt, trakk pusten og trakk av.

PANG!!

Tomt hylster. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Så jeg tror jeg gjorde begge deler. Og mens jeg sitter der på murgulvet ringer altså fastlegen min. Hun vil ha meg ned på en time pronto. Så jeg tørket tårene og satte meg i bilen. På legekontoret stod de å ventet på meg, og jeg kom rett inn. Hun lurte på hva som hadde skjedd da fru. psykolog hadde ringt henne og vært svært bekymret for meg.

Konklusjonen etter en times samtale med legen var at jeg fikk med meg en hestekur av noen sovepiller med beskjed om å ta to eller tre tabletter rett før jeg skulle legge meg. Fra legekontoret dro jeg direkte opp til DPS og fru psykolog. Det var avtalen, så da ble det sånn. Hun ble sittende med meg til klokken var over 17. på en fredags ettermiddag. Bare det synes jeg er ufattelig å forstå. Jeg er da ikke verdt det?!! Jeg er jo bare meg, alltid i veien, alltid krevende og aldri fornøyd.

Hverken fastlegen eller fru. psykolog ville tvangsinnlegge meg og jeg ville ikke legges inn frivillig. Så da endte det med at jeg dro hjem. Hjem til alle pillene, pistolene og knivene på kjøkkenet. Jeg tok tre av pillene jeg fikk av legen, normale doser av de faste medisinene og la meg på sofaen. Der våknet jeg 16 timer senere uten å ane hvor jeg var. Jeg hadde altså sovet i 16 timer!!

I dag er dagen surrete. Har fått sms fra både fru. psykolog og fastlegen. De bryr seg om meg og det kjennes trygt ut. Har ikke lenger den samme intense overbevisningen om at jeg skal dø, helst i går, men at jeg tar time for time. Har brukt dagen i dag på gode ting, så håper det kanskje snur snart.

Jeg sitter igjen og er skremt!! Tenk at det kunne vært over. 1/8 dels sjanse…

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Boderline, Hverdag, Ukategorisert og merket med , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Skal aldri mer si aldri

  1. Den grønne sier:

    Glad det ikke over!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s