Første nedturen er et faktum

Det tok ganske nøyaktig tre uker så var den her – nedturen. I tre uker har jeg jobbet livet av meg, stått opp før kl. 06.00 og i seng kl. 23. Jeg har et snitt på 43 000 skritt om dagen, før jeg flyttet lå det på rundt 10 000. Aktivitetsnivået mitt har skutt i taket for å si det mildt!!

Den første uken var alt helt overveldende. Det var så ufattelig mye nytt å sette seg inn i at jeg brukte mesteparten av energien på det. Jeg sov sånn tålig greit om natten selvom det ikke ble mange timene. Dagene gikk og jeg ble støl i muskler jeg ikke visste fantes, gnagsår på steder man helst ikke skal ha gnagsår og totalt utslitt er det beste jeg kan beskrive det som.

Uke to gikk alt litt bedre og jeg begynte å bli mer vant til all aktiviteten. Norsk Hestesenter er et veldig stort området hvor alt er tilrettelagt for hest, så avstandene er store og skrittene blir mange i løpet av en dag. Jeg sov også bedre og dagene gikk litt mer av seg selv. Ridningen falt litt mer på plass, vekten kom midt over hesten og generelt ble dagene lettere. Fagene er utrolig spennende og jeg gleder meg til hver dag jeg kan lære mer om disse fantastiske dyrene.

I natt fikk jeg mitt første ordentlige panikkanfall på over et år. Det tok aldri slutt og jeg lå i panikk i flere timer. Livredd for at jeg skulle ta livet av meg. Det er jo klassisk for meg at det svinger, men denne tok meg litt på sengen. Helt ut av det blå, nå som jeg endelig hadde begynt å få troen på at dette kan bli riktig så bra. Flashbacksene stod i kø og når jeg endelig sovnet av utmattelse drømte jeg store stygge drømmer. Drømmer jeg ikke vil ha, og som gjør at jeg våkner opp enda mer sliten enn da jeg la meg. Jeg hater å gjenoppleve i drømmene for jeg blir så ufattelig fanget i det. Skjer det på dagtid kan jeg distrahere meg ved en tur i stallen, se en film osv. Når jeg sover derimot, da blir jeg hjelpesløs. Jeg ønsker av alt i verden å våkne, men det funker visst ikke helt sånn…

Akkurat nå sitter jeg å venter på en legetime på et legesenter jeg aldri har vært. Trenger noen å snakke med, kanskje noe beroligende for å få meg gjennom de verste periodene. Og noe som gjør at jeg sover litt bedre. Utfordringen  min når det blir vanskelig er at alt blir veldig sort-hvitt og det eneste jeg vil er å dø. Jeg har jo lært meg at det bare er tanker, og tanker er ikke farlige. Men jeg er så veldig redd for å miste kontrollen og gjøre noe skikkelig dumt. Da jeg pakket og flyttet lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle ha noen flere overdoser eller annen form for selvskading. Jeg bor på et gudsforlatt sted midt ute i skogen langs Mjøsas bredder og nærmeste sykehus er 30 min unna. Det kan bli skjebnesvangert.

Jeg vet at jeg nå har gjort det eneste riktige. Tatt kontakt før det går for langt. De var helt fantastiske på legekontoret og jeg fikk time der innen to timer fra jeg ringte. Har enda ikke ringt til fru. psykolog, men prøver å vente lengst mulig med det enda det er det som kanskje ville hjulpet meg aller mest. Jeg har selv valgt å flytte fra alt det trygge, da må jeg rydde opp i kaoset selv!!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

4 svar til Første nedturen er et faktum

  1. Den grønne sier:

    Selv om du må rydde opp i kaoset selv, betyr ikke det at du ikke kan få hjelp av andre til det! Heier på deg, og håper at dette ikke er vedvarende, men bare en kneik du må over.

  2. Håper det går bedre nå 😘

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s