Hva nå?

Jeg kjenner jeg er sliten. Veldig sliten. Samtidig er jeg full av energi, pågangsmot og søken etter ny lærdom.

Desto mer jeg lærer, desto mer blir jeg klar over at jeg ikke kan. Jeg blir flau over ting jeg har trodd jeg har kunnet, og som jeg har argumentert hardnakket for. Jeg har hatt et snevert syn på det meste, lite åpen for andres tilnærmingsmåter. Gjelder dette flere områder? Ikke bare når det kommer til hest?

Jeg bruker mye av kveldene til å tenke. Tenke på gamle situasjoner, ting jeg har sagt og ting jeg har gjort. Glad for at det er ferdig, men angrende for resultatet. Jeg kom meg opp på bena etter de to siste døgnene tilbragt i sengen. Puttet hodet på toppen av kroppen og kom meg i gang igjen. Det er det som ofte er løsningen, å komme seg ut av den forbaska senga!

Jeg koser meg! Virkelig. Jeg har det bedre enn jeg kan huske å ha hatt det noen gang. Det er godt, men også veldig skremmende. Er livet mitt «hjemme» feil for meg? Har jeg valgt feil mann, feil bosted og feil behandlingsteam? Jeg har ikke sett en psykolog siden starten av juli mnd. Det er lenge, hvertfall for meg. Jeg savner fru. psykolog mer enn ord kan beskrive. Allikevel klarer jeg meg overraskende bra. Så lenge jeg kommer meg ut av sengen er det meste gjort. Dagene er lange og krevende, men plutselig er det helg. Det overrasker meg gang på gang hvor raskt en dag kan gå. Svosj – så er det kveld!

Det er mer slitsomt enn noe annet jeg kan huske å ha vært med på, inkludert full jobb i profesjonell stall og stevner på world cup nivå. Jeg liker det!! Det er dager og stunder jeg tenker at dette klarer jeg ikke mer, jeg er for svak, men så biter jeg tennene sammen og gjennomfører enda en dag. Mestringsfølelsene kommer på strak arm og jeg føler meg sterkere enn jeg kan huske. Mer uovervinnelig.

Det svinger fortsatt, men jeg er mer forenelig med at det er bare sånn. Er ikke så mye jeg får gjort med det og det beste for meg er å fortsette fremover. Ikke se meg over skulderen, jeg får ikke gjort noe med det som er forbi uansett. Jeg har virkelig fått kjenne på å stå på egne ben uten støtteapparatet mitt rundt nærmeste hjørne. Jeg har tatt i bruk mekanismer jeg tidligere har ledd av og aldri sett for meg at de skulle hjelpe meg. Så feil kan jeg altså ta. De har reddet meg ut av mørket flere ganger. Flytte fokus, tenke litt annerledes og bruke pusten. Pusten som tidligere var min fiende er i ferd med å bli en etterlengtet venn. (Bare ikke si det til psykomotoriske fysioen min…!!)

Jeg har lært at jeg ikke alltid har rett. Det finnes faktisk andre måter å løse ting på. Det trenger ikke være én løsning som er den eneste riktige. Det sitter langt inne å innrømme, men jeg tenker at det også er et steg på veien. Jeg angrer på mange diskusjoner jeg har vært påståelig i, hvor mye jeg har trodd jeg har kunnet. De sier at der kunnskap slutter starter volden. Nå først skjønner jeg hele sammenhengen med det. De gangene jeg er tom for løsninger i forhold til meg selv har det tidligere endt i selvskading, selvmordsforsøk eller liknende. Nå kan jeg ta meg en tur i stallen, snakke litt med hestene og bare være meg. Sakte, men sikkert får livet betydning igjen. Brikkene faller tilbake på plass og jeg i meg selv.

Jeg puster, altså er jeg!!

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

3 svar til Hva nå?

  1. Den grønne sier:

    Lett for meg å si, men syns ikke du skulle tenke noe særlig på om du har valgt feil der hjemme. Jeg tror nemlig ikke det. Jeg tror uanz hvor rett man har valgt så er det bra å komme seg vekk av og til, få fokus over på noe annet, bli skikkelig fysisk sliten og bare gjøre noe som er 100 % det en vil gjøre.
    Behandleren min sa i forrgårs at mange pasienter som har vært i systemet lenge har godt av å være uten en stund og få bruke det dem har lært på egenhånd. Tror kanskje du er et bevis på at det stemmer.

    Heier på deg!

  2. Tine sier:

    Håper jeg kan Ta ridetimer hos deg 😘

  3. Benedikte :) sier:

    Kjedelig når man tenker så mye.. Men supert at du føler brikkene begynner å falle på plass. Det er en enormt herlig følelse!! :)<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s