Mail til fru. psykolog

Ja, jeg skulle skrive, men hvor skal jeg begynne…

For det første så har jeg begynt på en betablokker som senker hjerterytmen min, så nå har jeg normal puls. Det har gitt meg mye mer ro i hverdagen, og jeg kan sitte stille uten å stresse med hva jeg skal gjøre senere. I tillegg har jeg faktisk kunne sove på dagtid hvis jeg har lagt meg ned. Det har jo ikke skjedd på flere år uten medisiner.

Jeg drømmer veldig mye. Gjenopplever overgrep fra nå og fra tidligere. Det blander seg sammen med opplevelser jeg har om dagene nå, så plutselig er jeg for eks. blitt redd for å se ene instruktøren i øyne da jeg har drømt at hun var med på siste overgrep med mr. eks og hans gjeng. Det er veldig forvirrende og selvom jeg forstår og vet at hun ikke var der, så stikker det til i kroppen. Det er akkurat som om jeg ikke klarer å fortelle kroppen at hun ikke har noe med det å gjøre, men kroppen står hardnakket på sitt. Jeg forholder meg til dette menneske flere timer hver dag, og kan ikke sitte med de følelsene overfor henne, det går rett og slett ikke. Jeg får ikke med meg det vi egentlig skal jobbe med, fordi jeg må gjøre grunningsøvelser hele tiden for at jeg ikke skal dette ut.

Hukommelsen min er det denne gangen ikke noe i veien med. Jeg husker alt. Alle berøringer, alle slagene, hvordan de bandt meg fast i sengen som en sjøstjerne og tok for seg en etter en. Jeg husker hvordan de stelte meg etterpå, bar meg inn på badet, barberte meg nedentil, leggene og under armene. Vasket håret mitt. Tørket meg, befølte meg, og fønet håret mitt tørt. Jeg husker også hvordan de ville gi meg kakao og en joggebukse og en skjorte som tilhører han. Som lukter han, og som han har brukt. På det tidspunktet var jeg så fjern og jeg hadde totalt overgitt meg så jeg var bare med i handlingene. Tillot de å ta på meg, beføle meg og kysse meg i nakken og nedover brystene. Kle av meg klærne og lot de bære meg inn i sengen igjen. Den samme sengen jeg hadde vært bundet i en knapp time tidligere. Nå med rent sengetøy, velduftende frisk lukt. Vinduet hadde stått oppe så det var frisk, kald luft i rommet. Jeg forberedte meg på en runde til, men kjente jeg ble sløvere. Hadde mest lyst til å legge meg under den dynen som så så innbydende ut, myk og varm.

Jeg må ha lagt meg for akkurat det kan jeg ikke huske. Jeg våkner omtåket at det ligger en bak meg mens han prøver å trenge inn i meg. To andre holder bena mine stille. Jeg tror de har dopet meg, for jeg var revnende likegyldig og drev ut og inn av søvn. Jeg overga meg til rusen, benyttet meg av anledningen til å nyte stillheten og likegyldigheten. Det er ingenting som spiller noen rolle, kjør på på et vis. Bare jeg fikk sove var jeg fornøyd. På et punkt ba jeg om å få flere piller, og det fikk jeg. Jeg vet ikke hva de ga meg, men tipper på en blanding mellom noe ordentlig sterke beroligende og sovemedisiner, kanskje rohypnol for eks. Jeg tror de var seks stk totalt. Jeg er også veldig usikker på om alle fysisk brukte meg, men alle var med på det en eller annen måte. Trengte de ikke inn i meg vaginalt eller analt så ble det oralt. Jeg var bokstavelig fylt opp fra topp til tå. Det ville liksom ingen ende ta.

Jeg kom meg derfra i én del, det var målet. Jeg følte meg tråkket på, misbrukt og ekstremt skitten. Enda nå føler jeg meg ikke ordentlig ren, og det er snart tre uker siden. Jeg har skrubbet kroppen med det jeg har av såper, scrubber, og jeg har kastet klærne jeg hadde på meg. Prøver å omstille hodet på at det er over, jeg får ikke gjort noe med det som har vært, reis deg rak i rygget og gå videre. Man blir ikke et bedre menneske av å hele tiden se seg over skulderen.

I ettertid har jeg slitt mye med det valget jeg tok da jeg faktisk gikk ned dit på egne ben. Det var ingen som tvang meg, det var helt mine egne ben som førte meg ned dit. Jeg har veldig dårlig samvittighet for at jeg valgte det sånn som jeg gjorde. Overfor meg selv, samboeren min, hele behandlingsteamet og den avtalen jeg lagde med meg selv. Brutt på alle punkter. Feilet!

De første dagene etter jeg kom tilbake til skolen gikk jeg inn i unngåelse. Jeg tok på meg alle ekstra hester jeg kom over. Brukte all min tid i stallen sammen med hestene. På kveldene tok jeg medisiner for å distansere meg så mye jeg kunne. Jeg ringte til døgnavdelingen ved et par anledninger, men der fikk jeg ikke så mye hjelp. De er veldig fornøyd med hvordan det går med meg, og ville bare snakke om det. Litt feil fokus for meg i den settingen jeg var da jeg ringte. Jeg burde nok vært observert ved en anledning, men da kom jeg ikke gjennom på telefon til legevakten. Tilslutt ble jeg så rusa at jeg gikk å la meg. Våknet neste morgen, og følte meg temmelig groggy, men ikke noe verre enn det.

Jeg har møtt opp på skolen ruset på medisiner, jeg har ridd påvirket og jeg har perioder av dagene jeg ikke huske som følge av dette. Jeg liker ikke den utviklingen, det er plutselig veldig kort vei til pumping og et opphold på akutten. Jeg er redd for å miste kontrollen og at jeg ikke skal si det til noen. Ingen vil oppdage det, og jeg er helt alene. Føler meg veldig alene her midt i skogen. Det er ingen som egentlig vet hvordan jeg har det i perioder.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

3 svar til Mail til fru. psykolog

    • Sinnslidelse sier:

      Jeg hadde en lang prat med henne i dag og vi fikk snakket om omstendighetene. Hun ville først ikke snakke om det som faktisk hadde skjedd, men så kalte jeg en spade for en spade, og da gikk det mye lettere for oss begge.

      Dette er jo ingen unik situasjon, det er bare det at jeg husker det bedre enn tidligere. Også føler jeg meg så ufattelig alene her ute midt i skogen…

      • Den grønne sier:

        Ja, jeg kan skjønne du føler deg ufattelig alene langt ute i skogen. Men prøv å ta vare på deg selv! Om du ikke orker å gjøre det for din egen del, så gjør det da for andre sin del 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s