Et døgn på akutten

Tenkte jeg skulle ta dere med på et døgn på medisinsk akuttmottak og intensivavdeling.

12.00 – intensiven
Jeg våkner med en slange i halsen og sonde i nesen. Flyter inn og ut av panikk og søvn. Høy som et fjell. Jeg ligger på intensivavdelingen på sykehuset noe som innebærer at jeg har et eget rom med glassvegger til kontorer hvor lege og sykepleiere overvåker meg. Hver minste forandring registreres og føres i skjemaer.

14.00 – intensiven
De kobler meg fra respirator og jeg får puste selv igjen. Sonden dro jeg ut selv, for jeg skulle hvertfall ikke tvangsfores. Jeg brekker meg gjentatte ganger da halsen er full av slim. Kommer meg sakte men sikkert til meg selv, enda jeg sover mye av tiden. Blodtrykket er lavt og pulsen skyhøy.

18.00 – medisinsk avdeling
Jeg trillet inn på et firemansrom som jeg har alene. Det er sterilt og kaldt, men det er rolig. Enn så lenge. Etter en times tid trilles det inn en annen dame med angina problemer. Hun har nok mye smerter da hun gir ettertrykkelig uttrykk for det, men de finner ingen løsning som roer henne så hun blir dopet. Så sover hvertfall hun og ikke er hun lenger plaget. Jeg har angst oppunder taket og er i ferd med å miste fotfestet. De vil ikke gi meg medisiner og ikke har de tid til å snakke med meg. Får beskjed om at det faktisk er andre mennesker som er syke her, så fint om jeg holder meg rolig.

22.00 – medisinsk avdeling
Det kommer en sykepleier som presenterer seg som kontakten min. Hun setter seg på sengekanten, stryker meg på benet og sier hun skal passe på meg. Hun vil lytte hvis jeg vil snakke og hun kommer flere ganger innom for å sjekke hvordan jeg har det. Hun tar blodtrykk og måler puls hver halvtime i tillegg til at jeg ligger med telemetri overvåkning.

07.00 – medisinsk avdeling
Nattevakten kommer for å si hade, og takker for de fine samtalene vi har hatt i natt. Hun var virkelig til hjelp og hun møtte meg på de områdene jeg trengte å bli møtt i natt. Inn kommer det også en ny pasient. En dame med kols som knapt får puste. Det surkler og hun hoster mye når hun puster.

09.00 – medisinsk avdeling
Jeg trekker i snoren. Angsten er oppunder taket og det har ikke vært noen som har sagt hei til meg en gang, enda det har løpt inn og ut med sykepleiere i hele dag tidlig. Får skarp beskjed om at jeg ikke trenger å mase og at de løper beina av seg til mennesker som faktisk er syke! Der og da bestemmer jeg meg for å ikke åpne munnen min til de igjen. Jeg er dypt såret og fortvilelsen regjerer i meg.

10.30 – grupperom på medisinsk
AJ kommer fra akutt ambulant teamet for å snakke med meg. Endelig et kjent fjes, noen som vet, og noen som bryr seg. Vi har en lang prat hvor jeg får luftet litt hva jeg sitter inne med etter natten/morgenen. Hun er enig at sånn kan man ikke behandle mennesker, og at jeg har like stor rett på hjelp selv om man ikke kan se på meg at jeg er syk. Hjerterytmen min er fortsatt preget av medisinene fra i går og det går alarm ca. en gang i halvtimen. Jeg vil reise hjem, hun mener jeg ikke bør reise hjem. Ikke bør jeg legges inn heller, for det er  bare akuttpsykiatrisk, og da blir jeg nok dessverre mye dårligere da jeg i så sårbar setting er veldig lett påvirkelig.

11.30 – medisinsk avdeling
Legevisitt. Legen er atal, avvisende og kort. Hun mener jeg ikke har noe her å gjøre, de kan ikke hjelpe meg noe mer. Jeg har gitt opp, er lei og full av panikk.

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg er til bry, til overs og bare skaper trøbbel. Det er ikke et eneste menneske utenom AJ som har spurt meg hvordan jeg har det i dag. Det er nesten imponerende når man ligger på et sykehus…

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

12 svar til Et døgn på akutten

  1. Den grønne sier:

    Oppgitthet, det er alt jeg kjenner på nå etter å ha lest innlegget ditt. Så oppgitt at jeg ikke orker å bli forbanna på dem igang.

    • Sinnslidelse sier:

      Sitter egentlig igjen med den samme følelsen. Har blitt lovet ting de ikke hadde noen intensjon om å holde, blitt oversett med hvilepuls på over 140. Akutteamet vil reise klagesak, men jeg vet ikke om jeg orker… sjeleglad for å ha kommet derfra

      • Den grønne sier:

        Skjønner at du ikke vet om du orker og kanskje tviler på om det vil hjelpe, men hvis du gjør det kan det være det hjelper, om ikke bare deg, men kanskje andre og.

  2. Nei, gjennom pasientombudet

  3. Tine sier:

    Var dette på st. Olav??? 😨😨😨😨😡😡😡😵😵😵

    • Sinnslidelse sier:

      Nei, sykehuset Innlandet. St. Olavs er jo faktisk ganske gode med psyke mennesker

      • Tine sier:

        Ja det var derfor jeg lurte. Har liksom skjeldent hatt sånne opplevelser på St. Olav.
        At de kan behandle folk sånn.
        Fysj. Helt forferdelig, akkurat som man ikke føler seg i veien nok fra før når man blir innlagt med intox.
        Masse klemmer og håper du slipper å oppleve det der igjen 💜💜💜😙😙😙

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s