Ensom, men ikke alene

I min verden er det den verste følelsen.  Når du er omringet av andre mennesker, men kjenner deg så utrolig ensom. Ensom i elendigheten, ensom i smerten, tankene og impulsene.

Her jeg bor nå er vi rundt tjue som deler internat. Det vil si at det stort sett alltid sitter noen på stuen, det er alltid noen i stallen, dusjen eller på vaskerommet. Det er med andre ord alltid mulig å finne noen å tilbringe tid med. For det er det det er for meg, noen jeg tilbringer tid med, uten å være med de. Jeg er så utrolig alene.

Skolen har bedt meg om å ikke snakke om meg selv til noen av mine medstudenter. Jeg er så usikker på hva jeg tenker om det. Skal jeg gjemmes bort og gremmer de seg over meg? Er jeg til bry? Er jeg i veien, til overs eller en belastning? Må jeg skjerme de rundt meg mot meg selv? Hva med meg? Burde jeg ikke i første omgang skjermes for meg selv?

Dette er spørsmål som surrer rundt i hodet. Denne uken har jeg ikke hatt mindre enn fem møter med rektor på skolen. Det har vært involvert akutteam, legevakt, fastlege, foreldre, lærere og inspektør fra skolen. Det er overveldende å ta inn over seg. Jeg klarer ikke sortere alle følelsene eller tankene. Kanskje stemmer det som de sier; at jeg er for syk til å gå skole nå. Skal jeg gi etter å hengi meg til sykdommen, er det det de ønsker? For det er det som kommer til å bli resultatet.

Nå sitter jeg i sengen ruset på Vival og med en cider på nattbordet. Klarer ikke bestemme meg for hva jeg ønsker, vil eller trenger. Det skal være fest her i kveld, og jeg er redd jeg tipper over, mister kontrollen og gjør noe dumt. Mister impulskontrollen. Det skumleste av alt!!

Ensomheten er sårende og stor. Den er altoppslukende! Jeg blir sårbar for andres følelser og det ender med at jeg tar de for mye inn over meg. Når jeg blir så ensom liker jeg best å være alene, da har jeg hvert fall grunn god nok for å virkelig være ensom, følelsen blir reell på et vis. Det er litt kaos nå. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil, hva jeg ønsker og håper for framtiden. Ambivalensen river i meg!!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

2 svar til Ensom, men ikke alene

  1. Svarttrosten sier:

    Ensomheten er fryktelig… sender deg en klem ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s