Fristed

Dette er blitt det største fristedet jeg har. Her trenger jeg ikke tenke på hva andre synes om meg, om det synes at jeg har grått eller om jeg er nydusjet. Etter at skolen la munnkurv på meg for å snakke med medstudenter og lærere om hvordan jeg har det har jeg blitt mye mer innesluttet. Jeg trekker meg tilbake – vekk fra andre mennesker.

I går ble panikken overveldende igjen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så jeg sendte en sms til AJ i akutteamet. Spurte helt enkelt om hun hadde mulighet til å ringe meg i løpet av dagen. De ringte fra teamet, men det var ikke AJ. Det var en dame jeg har møtt et par ganger. Vi lagde en plan om at jeg skulle stille i stallen til stalltjeneste 15.30 og fullføre skoledagen. Panikken var sterk, og hjertet løp løpsk i brystet, men jeg stilte opp og fullførte. Videre ble vi enige om at hvis det ikke hjalp skulle jeg ringe til legevakten. Ta en tur dit og snakke med en lege på kveldstid.

Jeg ble bitt av en hest tidligere på dagen, og det vekket veldig mange minner om vold fra tidligere. Slet med å skille hva som skjer i dag, og hva som har skjedd tidligere. Minner blandes med dagens opplevelser i en endeløs surrete dans. Er som å lage smoothie, mange enkle ingredienser blir umulig å skille fra hverandre når blenderen er startet. Sånn kjennes det ut å være meg om dagen, jeg smaker litt på fortiden, lever i nåtiden og drømmer om fremtiden – men det surrer seg sammen!! Er fremtiden min lik fortiden? Kommer jeg aldri ut av dette? Er jeg fanget til evig tid?

Det ble en tur til legevakten. Jeg ringte dit, snakket med en dame på telefon som ikke ville at jeg skulle kjøre i den tilstanden jeg var. Ble derfor rekvirert en taxi som hentet meg på skolen og kjørte meg til legevakten. Ble plassert på et eget rom hvor jeg skulle si i fra hvis ting ble uholdbart. Jeg datt ut og inn av dissosiasjonsmosterets klør. Satt der alene i 40 min uten at noen kikket inn til meg, men det føltes som to min. Eneste beviset jeg har på at tiden har gått videre er klokken. Den tikker og går, uavhengig om jeg er på- eller avkoblet.

Jeg møtte en dansk lege denne gangen. En som var forståelsesfull, omtenksom og varm. En som sa han forstod, ville finne en løsning og som lyttet til det jeg sa. Han ville legge meg inn, men jeg ville ikke. Kan ikke ha mer fravær på skolen – punktum finale! Vi ble til slutt enige om at å sende meg hjem med en boks beroligende var en dårlig idé, så han gav meg beroligende i en sprøyte i armen som skulle virke et godt døgn. Stivkrampesprøyte fikk jeg også etter bittet tidligere på dagen. Jeg ble sendt hjem med mobilnummeret til legen lagret på telefonen i en taxi. Lettere omtåket, sikkert litt ruset, men med myyyye mindre angst.

Nå er angsten på vei tilbake, og jeg bruker tiden jeg egentlig burde trent to hester på å sitte her å skrive. Vet ikke hvor lurt det egentlig er, men det ble nå sånn – nok en gang… IMG_6687

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Fristed

  1. Den grønne sier:

    Bruk fristedet for alt det er verdt mener nå jeg. Man trenger av og til litt utblåsning for å ikke eksplodere helt. Bedre å slå litt sprekker enn å bli totalt knust.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s