I ensomhetens klør

Jeg føler meg så alene… Vet ikke helt hvordan det er blitt sånn eller hva jeg kan gjøre for å komme meg ut av ensomheten. Skolen har nektet meg å snakke om hvordan jeg har det med medstudenter og lærere. De har isolert meg rett og slett.

Søndag var jeg en tur på legevakten igjen. Var i ferd med å miste kontrollen og hadde ikke sovet på et par døgn, så godt å ha noen å snakke med. De visste ikke hva de kunne hjelpe meg med, men sendte meg hjem med noen Valium og en klapp på skulderen. Skulle sende epikrise til fastlegen min her.. Dvs. når jeg er her på skolen er det et legesenter som har ansvar for oss elever på skolen, og denne legen har da legevakten registrert som min fastlege. Jeg har prøvd forgjeves flere ganger å forklare at min fastlege befinner seg i en helt annen landsdel – og det skal hun fortsette å gjøre! Jeg vil ikke bytte henne bort for alt i verden. Hun er den eneste rundt meg som kjenner meg fortsatt.

Det eneste jeg vil er å legge meg under dynene og late som om jeg ikke finnes. Da er angsten minst og følelsen av å være alene er reell. Det er så fælt å føle seg ensom når man er sammen med andre, er man alene – ja, da kan man også være ensom. Det er direkte smertefullt å være meg, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det annerledes.

Denne sosionomen jeg har gått til noen ganger på DPS her tok seg direkte nær av at jeg ville bytte behandler. Hun mente jeg lever i fornektelse fordi jeg ikke klarer å kjenne etter hvordan jeg har det. Jeg tror nok det heller er av redsel for alle følelsene som har vært sperret inne så lenge skal komme ut som et snøskred. At det bare baller på seg, og at jeg ikke klarer å stoppe. Jeg tror det er en overlevelsesstrategi jeg har vært nødt til å ha for å faktisk overleve hverdagen den siste tiden. Ikke kjenne etter, følge normal aktivitet i hverdagen. Hun mente jeg hadde sladret til AJ i akutteamet (hun spurte om hun fikk ringe til sosionomen for å forklare hvordan jeg hadde det) og at det å gå bak ryggen på noen ikke inviterer til tillit. Jeg sa hun ikke hadde gjort noe galt, og at jeg ikke føler det er noen god kjemi mellom oss – hvorpå hun da svarer så nett: Det kunne jeg takke for selv! Jeg var ikke akkurat enkel å snakke med.

Så nå sitter jeg her, uten noen behandler, uten noe kontaktnettverk. Uten noe, men med veldig mye angst og dårlige impulser. HJELP!!! Self-Harm-Quotes-20

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

4 svar til I ensomhetens klør

  1. Live sier:

    Vet ikke helt hva jeg skal si til deg, men jeg vil bare sende deg en stooor klem! Håper denne uken vil bli bedre og at ting ordner seg for deg! ❤

  2. Den grønne sier:

    Sukk altså! Den derre sosionomen der burde hatt seg et ballerøsk, selv om hun er kvinne!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s