Realitet


Tre dager – en bærepose medisinpapirer… 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

De første dagene på Modum Bad

Nå er det virkelighet. Jeg er her, kjemper meg gjennom samtale etter samtale og møter meg selv i døren på vei ut – hver gang. Området her er magisk, menneskene fine og alt ligger tilrettelagt for å ha det bra. Det er bare det at alt vi gjør er så vanskelig.

Jeg kjørte alle de syv timene ned selv. Rent bortsett fra et lite panikkanfall midt på fjellet gikk det fint. Plutselig forsto jeg hva jeg var i ferd med å gjøre, og fikk helt panikk. Stoppet bilen og vasset i elven ved siden av veien. Flytte fokus! Etter et par minutter var hodet like kaldt som tærne og jeg kunne kjøre videre. Mye roligere og mer bestemt på å faktisk gjennomføre. Den som gir seg er en dritt, og ikke pokker om jeg skulle gi opp før jeg kom meg hit.

Er kommet i en veldig fin gruppe med syv andre damer. Vi har funnet godt ut av hverandre og deler erfaringer og oppturer så vel som nedturer. Har vært et par turer inn til Vikersund for å «oppleve verden» som vi har bestemt oss for å kalle det.

Har bestemt meg for å ikke skrive så mye om hva vi snakker om da det kjennes litt for personlig og vanskelig akkurat nå. Nå er det langhelg og planene er å komme litt lenger med dagens strikkeprosjekt, se en haug med Greys episoder og prøver å finne litt ro. Det er veldig forskjellig fra å være lagt inn på for eks. DPS som jeg var før jeg kom hit. Her er det ingen som følger deg opp, du må selv ta kontakt om du får det vanskelig. Bruk personalet! De er flinke, og foreløpig har det gått bra med meg og de andre på gruppen.

Kommer et innlegg med bilder etterhvert. 🙂

Publisert i Ukategorisert | 3 kommentarer

Når verden går en i mot

Dagene snirkler seg sakte forbi. Én etter én. Innholdet er stort sett det samme. Sove, spise, snakke og slappe av. De fire S-ene.

Hadde time hos fastlegen min i går, og det gikk alt annet enn bra. For det første har hun endret medisineringen av meg uten å forhøre seg med meg og hva jeg tenker. Dette har hun sendt inn til Modum, og jeg får ikke gjort  noe med det. Hun har seponert betablokkeren og to av sovemedisinene mine. I tillegg vil hun ikke sitte på ansvaret for medisineringen av meg, så hun vil koble inn hjemmesykepleien for utdeling av medisiner en gang om dagen.

Jeg føler det er tre skritt tilbake, og jeg foreslo jo akkurat dette for to år siden, men da ville de på død og liv at jeg skulle beholde kontrollen selv. Nå som jeg ikke vil bli fratatt kontrollen, da skal de ta den fra meg. Forstå det den som vil….

Kan mildt si at den timen hos fastlegen min satte meg ut av spill. Det var fullkomment kaos og alle følelsene var minst en meter på utsiden av kroppen. Hadde en samtale med Dragen (overlegen på døgn) og hun anbefalte meg å bytte fastlege. Jeg vet ikke hva som blir rett, eller hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Dragen mente medisinendringene var helt uforståelig med tanke på den tilstanden jeg er i nå, så jeg skulle få med meg et skriv herfra når jeg reiser til Modum i morgen.

Jeg er sliten av å kjempe mot systemet. Sliten av å være meg. Kjenner meg mer sårbar enn noen gang før, mer koblet på egne tanker og følelser. Det er kjempeskummelt.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

No words

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Modum, modig og motvillig

Jeg er hjemme, alene – igjen. Tankene er overveldende og angsten sterk. Vivalboksen er tom og det samme er jeg.

Det er bare halvannen uke til jeg skal til Modum Bad. Jeg gruer meg mer enn jeg har gjort til noen innleggelse tidligere. Kanskje fordi det er så utrolig lenge siden jeg har vært lagt inn, men mest tror jeg det er pga. innholdet i innleggelsen. Jeg gruer meg til å konfronteres med det vondeste, mest smertefulle og hemmeligste jeg har. Min historie, min fortid, fremtid og nåtid.

Hadde time hos psykomotoriske fysioterapeuten min på fredag. Det var godt å se igjen et kjent fjes. Hun var bekymret for meg og hadde snakket med fru. psykolog (som er i permisjon) om hvordan de best kan hjelpe meg gjennom dagene fremover. De ble enige om at det beste er at jeg er hjemme, sammen med noen. Samboeren min har vært i Kristiansand siden torsdag, men mamma har vært her. Hun er verre enn meg på å leve i unngåelse tror jeg. Vi har vært sammen i fire døgn, og hun spurte ikke før hun satt i bilen på parkeringsplassen i dag hvordan jeg hadde det. FIRE døgn!! Hun kom mens jeg lå i koma, så tilbragte noen timer i samtaler med leger osv på sykehuset før jeg våknet.

I morgen skal jeg til fastlegen min igjen. Legene på sykehuset var lenge usikre på om de turte å slippe meg hjem, men etter samtale med legen min, DPS´en og samboeren min fikk jeg klarsignal til å reise hjem. Jeg er spent på hva hun sier i morgen, men må bare ta et minutt av gangen. Legene på sykehuset vil ikke at jeg skal ha tilgang på betablokkere og anbefalte fastlegen min å seponere de. Jeg håper hun ser verdien og hvor mye nytte jeg har av de, og at jeg får fortsette.

Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal foreta meg fram til i morgen. Vivalen er tom og uroen er snikende på vei tilbake. Jeg prøver å puste inn, ned i magen, og ut gjennom munnen. Gang etter gang!

 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

En annerledes 17. mai

17. mai i år skulle feires med gode venner, kake, bunad og champagne. Sånn gikk det ikke. Jeg tok en ganske så stor overdose 16. mai etter å ha kranglet med mamma et par dager før. Prøvde virkelig å holde meg unna, men tilslutt gav jeg etter for alle de sterke følelsene.

Ble liggende nesten to døgn i koma, og de var lenge usikre om jeg kom til å våkne igjen. Ikke pga. benzoen, men pga. betablokkerne. OD på betablokkere = dårlig idé. Finnes ingen motgift og jeg hadde visst tatt alt for mye. Sist jeg skulle hente ut på apoteket skulle jeg få 30 stk. Dette var for å unngå at jeg skulle få så mange av de, nettopp fordi det er skummelt hvis jeg mister kontrollen. Problemet var at apoteket ikke hadde 3o pakninger inne, så jeg kom ut med 100 stk. Så mye for gode intensjoner!!

Er hjemme igjen nå og har skrudd av facebook og instagram da alt er fylt med bilder fra feiringen i går. Det er så sårt, vondt og jeg er så skuffet over meg selv.

I morgen skal jeg på time til psykomotoriske fysioen igjen, og jeg er helt blank i forhold til det. Vet ikke lenger hva jeg skal føle, tenke eller gjøre. Fikk med meg en boks vival fra sykehuset til å ha i helgen, så mamma har fått ansvaret for å administrere de. (og ja, hun er på besøk, og samboeren min er på stevne i kristiansand…)

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

17. mai 


Drittdag – ferdig snakka!! Ligget hele dagen i koma etter en overdose 16… De var lenge usikre på om jeg kom til å våkne, men her ligger jeg altså. Våken, men temmelig omtåket. 

Fru. Psykolog er ute i permisjon, og alt er egentlig bare kaos. 

Publisert i Ukategorisert | 3 kommentarer