Rykk tilbake til start


Det er sårt, vondt og vanskelig. Nedturen de prøvde å forberede meg på før jeg reiste til Modum er definitivt et faktum. 

I går kveld fant samboeren min meg gråtende på kjøkkengulvet. Hvor lenge jeg hadde sittet der har jeg ingen formening om. Jeg husker kun bruddstykker. Et av de er at jeg ber han finne fram revolveren så jeg kan gjøre en slutt på det vonde, skumle og vanskelige. Jeg ba legen på legevakten om det samme. Hjelp til å dø.. 

Det snur fort, jeg vet at det slipper taket igjen, men det er forferdelig når det stormer inne i meg som nå. 

Jeg er lagt inn, med tilsyn hvert tiende minutt, følge til alle måltider og samltale fire ganger i døgnet. Trygg, oppbevart – intil videre… 

Advertisements
Publisert i Ukategorisert | 7 kommentarer

Min dato

I hodet mitt har jeg satt en dato. En dato for konklusjon.

Første time hos fru. Psykolog siden midten av april i dag. Mulig hun ble litt skremt av noe jeg svarte på. Hun spurte meg om planene for sommeren. Planer, planlegge og avtale. Jeg bestemte meg for å ikke legge to i mellom, så sa det som det faktisk er. Jeg har en dato i hodet mitt, en dato hvor jeg skal gjøre en opptelling. En dato jeg har hatt i flere år, som er nærmere nå enn noen gang. En dato jeg blir skremt av.

Jeg venter på svar fra Modum, og det kommer før datoen. Det er en svært avgjørende faktor i om jeg skal veie for eller i mot. Jeg vet ikke hva jeg håper jeg skal få svar på, enten om de kan hjelpe meg eller ikke. Vet ikke hvilke deler av meg som bikker mot hvilken side. Det er vondt, sårt og jeg er livredd. Redd for egne impulser, tanker og planer. Redd for meg selv.

Det er det angsten gjør med meg. Jeg blir redd. Fordi jeg blir så redd blir jeg utrolig kreativ på måter å få ned redselen på.

I går gikk jeg til innkjøp av triggere. Bøker. Jeg har planlagt det en stund, men ville vente til jeg var tilbake fra Modum. På nattbordet ligger nå «Anorektisk» og begge bøkene fra Alvdal-saken. I natt har jeg sett på 13 gode grunner på Netflix. Klar for å grave meg ned i gørra. Det selvdestruktive, vanskelige og vonde.

Det er en tid for alt, også for livet.

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

En samtale med mening

I kveld har jeg hatt en fantastisk samtale her på Modum. En samtale om meg, min historie, mine følelser og mine reaksjoner. Jeg har vært her i halvannen uke og ikke en eneste gang har jeg snakket om overgrep eller traumer jeg har vært utsatt for av andre mennesker. Vi har hatt fokus på nåtiden, hvordan fungerer jeg i dag og hva er bra for meg i dag.

I kveld rant det over for meg. Plutselig fikk angsten overtaket. Jeg hadde sovet på ettermiddagen, våknet av at jeg badet i min egen svette og gjenopplevde vanskelige studer i drømmene. Fanget av angsten løftet jeg av røret på telefonen på nattbordet og ventet på kontakt med omverden. Selv om jeg ikke klarte å si noe i telefonen var det en stemme i andre enden som sa noe så vakkert som «Jeg kommer, bare bli liggende og pust godt ned i magen». Før jeg rakk å gjøre noe mer ut av meg stod det en mann på rommet mitt. Han satte seg stille ned i lenestolen som står i hjørnet og sa ingen ting. Lot meg samle meg sammen, finne tilbake til meg selv og regulere via pusten.

Noen minutter senere var pulsen på vei ned, realiteten av angstanfallet kom kastende over meg. Tårene rant og alt jeg ville var å slippe unna fra alt det vonde. Mannen med den gode stemmen bare satt der. Sa ingenting, gjorde ingenting, bare var der. For meg var det akkurat det jeg trengte. Han lot meg få tid. Tiden leger alle sår sies det, her på Modum er tiden verdifull. Etter noen minutter sa han noe så enkelt som «Jeg er her, helt til du vil jeg skal gå».

Vi hadde etter hvert en fantastisk samtale. En samtale om fortiden, angst, smerte og overgrep. En samtale om meg. Jeg fikk snakke fritt om det jeg selv ville. Snakke om det vonde, smertefulle og hemmelige. I løpet av den halvannen uken jeg har vært her har vi ikke vært inne på overgrepshistorien min i det hele tatt. Jeg fikk snakket om det vonde og vanskelige. Mannen satt der stille og rolig. Tok i mot lasten min, byrdene ble mindre minutt for minutt. Ord for ord, setning for setning.

Jeg sitter igjen med mange gode følelser om meg selv. Følelser og tanker jeg ikke har tenkt på flere år. En indre ro. Nå venter jeg på at han skal skrive ferdig journal om samtalen vi hadde også skal jeg lese den og godkjenne før han lagrer. En veldig fin måte å dobbeltsjekke at han har oppfattet det jeg ville formidle riktig. Jeg tviler ikke på at han ser problemene mine, men godt å lese det som behandlerene skal lese i morgen tidlig.

Jeg er ydmyk over hvilken tillit jeg får her. Tillit til å snakke om det jeg selv ønsker. Det gjør godt, og jeg er mye roligere nå.

 

Publisert i Ukategorisert | 4 kommentarer

En uke på Modum Bad

Så har det rukket å gå en uke alt. Én uke med oppturer, nedturer, karusell og you name it. Det er en følelsesmessig berg-og-dal-bane.

De første dagene gikk jeg mye rundt og var redd. Redd for personalet. Redd for å miste kontrollen. Redd for de andre i gruppen min. På veien hit fikk jeg panikkanfall midt oppå fjellet. Plutselig var det en realitet. JEG skulle til Modum Bad. Et sted jeg bare har drømt om å få oppleve, som jeg har lest forskning fra og hørt så mye godt om. Samtidig så visste jeg at det kom til å bli ganske mye tøffere enn en vanlig innleggelse på akutten eller DPS.

Jeg fikk jo bokstavelig talt med meg en bærepose medisiner fra DPS for én uke. Der er alle medisiner enkeltpakket i små plastposer så det ble ganske mye volum. Da jeg ankom Modum var det første jeg sa at jeg hadde med meg masse medisiner og lurte på hvor jeg kunne levere det fra meg. Fikk beskjed om at det skulle jeg administrere selv, så da stod jeg der da, med bæreposen min. Klarte å legge det vekk helt til jeg skulle ta medisiner på kvelden. Da kom trangen, lysten og det destruktive fram. Heldigvis (!!!!) gjorde jeg ikke noe dumt. Jeg tok med meg medisinposen min og gikk ned til nattevaktene. Lettere panisk spurte jeg om de kunne oppbevare posen for meg, for jeg kjente jeg ikke klarte å ha det ansvaret alene. Jeg ble møtt med forståelse, respekt og anerkjennelse for det jeg satte ord på. De hørte på det jeg sa, ikke bare det jeg gjorde. Morgenen etter fikk jeg igjen alle medisinene, men ferdig lagt opp i en dosett. Sånn som jeg er vant til å ha det. Da så det langt fra så groteskt ut lenger. Akkurat den samme mengden medisiner, men administrert på en annen måte. Jeg var redd de skulle se det som svakhet at jeg ikke taklet å håndtere det selv, men har kun blitt møtt med anerkjennelse for at jeg synes det ble for mye. De mener jeg har satt en grense for hva jeg kan håndtere alene, og jeg føler jeg har gjort noe riktig.

Dagene her har flydd av sted. Det er fulle dager med samtaler, observasjoner, kartlegging, skjemaer og protokoller. Det kjennes ut som om noen har kjørt over meg med en dampveivals når kvelden endelig kommer. Har sovet veldig varierende. Ene natten her sov jeg faktisk tolv timer sammenhengende. Uten å våkne en eneste gang. Da hadde jeg riktignok ikke sovet på nesten to døgn, og fikk litt ekstra medisiner, men allikevel… Ganske utrolig for meg!

Jeg blir flere ganger om dagen spurt hva jeg trenger. Hva jeg har behov for og hva jeg ser for meg. Hvordan kan de hjelpe meg best mulig. Her har ordene makten, handlingene trenger ikke komme fordi du blir trodd for det du sier – ikke bare det du gjør. En STOR forskjell for meg. Jeg er i ferd med å få håp om et opphold her. Jeg vil klare å regulere meg selv i større grad på egen hånd. Jeg vil leve livet der ute, ikke i behandling, innleggelser og med selvskading. Jeg fortjener faktisk å ha det bra! Det er ikke min skyld at jeg har den historien jeg har. Det er noen andre mennesker som har sviktet meg, jeg har ikke sviktet meg selv.

Har blitt spurt om jeg vil være med på hesteterapi her. Har i utgangspunktet sagt veldig klart nei. Hest er for meg fritid, ikke behandling. Livredd for å ødelegge det eneste ordentlige fristedet jeg har har jeg skydd unna når de nevner det. Trukket meg inn i meg selv. Jeg ønsker jo en jobb hvor jeg skal kombinere hest og psykisk helse, så i natt bestemte jeg meg for å gi det en sjanse. Jeg har egentlig ikke noe å tape, men alt å vinne. Kanskje blir jeg en bedre utgave av meg selv. Både i relasjon til dyr, men også andre mennesker.

De har klart å så et frø i meg. Et frø med håp, håp for fremtiden. Jeg ønsker meg behandling herfra. Jeg ønsker så altfor mye en plass på et behandlingsopphold her. Jeg vil, jeg er klar!

Jeg tør så vidt å håpe. Enda så skummelt det er. Det er der like fult, håpet.

 

 

Publisert i Ukategorisert | 3 kommentarer

Litt bilder

Stor del av helgens aktivitet, strikking, Greys og fyr i peisen 


Hovedbygningen og hovedinngangen panorama 

Smak av sommer. Bare ben i sommersko

Realiteten bak psykisk sykdom – medisiner!! 

Kveldsmat. Nybakt kringle, yoghurt og Pepsi Max 😍👌🏻


Tur til Blåfarveværket i trolsk stemning

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Realitet


Tre dager – en bærepose medisinpapirer… 

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

De første dagene på Modum Bad

Nå er det virkelighet. Jeg er her, kjemper meg gjennom samtale etter samtale og møter meg selv i døren på vei ut – hver gang. Området her er magisk, menneskene fine og alt ligger tilrettelagt for å ha det bra. Det er bare det at alt vi gjør er så vanskelig.

Jeg kjørte alle de syv timene ned selv. Rent bortsett fra et lite panikkanfall midt på fjellet gikk det fint. Plutselig forsto jeg hva jeg var i ferd med å gjøre, og fikk helt panikk. Stoppet bilen og vasset i elven ved siden av veien. Flytte fokus! Etter et par minutter var hodet like kaldt som tærne og jeg kunne kjøre videre. Mye roligere og mer bestemt på å faktisk gjennomføre. Den som gir seg er en dritt, og ikke pokker om jeg skulle gi opp før jeg kom meg hit.

Er kommet i en veldig fin gruppe med syv andre damer. Vi har funnet godt ut av hverandre og deler erfaringer og oppturer så vel som nedturer. Har vært et par turer inn til Vikersund for å «oppleve verden» som vi har bestemt oss for å kalle det.

Har bestemt meg for å ikke skrive så mye om hva vi snakker om da det kjennes litt for personlig og vanskelig akkurat nå. Nå er det langhelg og planene er å komme litt lenger med dagens strikkeprosjekt, se en haug med Greys episoder og prøver å finne litt ro. Det er veldig forskjellig fra å være lagt inn på for eks. DPS som jeg var før jeg kom hit. Her er det ingen som følger deg opp, du må selv ta kontakt om du får det vanskelig. Bruk personalet! De er flinke, og foreløpig har det gått bra med meg og de andre på gruppen.

Kommer et innlegg med bilder etterhvert. 🙂

Publisert i Ukategorisert | 3 kommentarer